Sjokolade smaker bedre når du har blodsmak i kjeften

Sandesletta i motvind, må gire ned for å holde fremdriften. Stopper i Sande etter 4 km med hold, tung i såvel hode som pust. Lyden av astmatiske bronkier i vårvind. Bunkrer sportsdrikk (les: overspriset vann med sukker i) og en plate melkesjokolade.

Glir opp Prestegårdsalleen i en fart som ville imponert alle i “Vi over 60”-foreningen, eller kanskje ikke…

Forlater sentrum og gir meg bondelandet i vold. Lukta av nyvendt jord. Bøndene som tøffer over jordene. Solnedgang over Vestskogen uten av det blir nevneverdig mørkt av den grunn.

Norges største fjøs bidrar til lukta over Salongåsen. Gamle hus. Nedfalne låver. En gammel Volvo PV stasjonsvogn i en låve. Hauger av møkk som venter å å gi nytt liv til et jorde. kulda som stryker over fingrene når hjuølene får fart på seg i nedoverbakkene.

Ungene som trener på gressbanen som banen som fremdeles er omkranst av snø. bekken som klukker i sitt ett, full av vann og liv.
Småjentene jeg sykler forbi i bunnen av bakken. De samme jentene som sykler forbi på toppen av bakken. Jeg gir pokker og konsentrerer meg om å puste. Og fortsette å tråkke.

Sykkelstien som bærer preg av telehiv på richetrs skala.

Endelig over halvveis, nesa vender hjemover, Oppover, bortover og nedover. Noen ganger fort, andre ganger sakte.

Syklister i mot i sine fantomdrakter. Jeg i vinterundertøy, skigenser joggebukse og joggesko. Sykkebuksa med airbag i baken ligger fremdeles sammen med sommerklærne på loftet. Nei, jeg er ikke en av dere. Og jeg er treg.

Bøndene fremdeles ute i nye arbeidshester og anktikke Mqassey Ferguson fra før jeg så dagens lys. Det kalde gufset fra skogen hvor kong vinters etterlatenskapen holder stand.

Hvitveisen i grøfta. Nye hus, gamle hus, stas bygg og kråkeslott. Veien som slynger seg gjennom landskapet omtrent som en elv som graven sin eget leie.
Naboer som sladrer over hekken slik naboer skal.

En slurk sukkervann og en bit sjokolade. Smaker bedre når du har blodsmak i kjeften.
Tilbake over Sandesletta. Sender en takk for at vinden har løyet – det pleier å blåse motvinden uansett hvilken vei du sykler der.

Bronkiene klager ikke lenger, de har kommet seg over sjokket og godtatt kveldsøkten.
Den barnslige gleden av å svinge inn i egen gate. Klatrer ustø av sykkelen. Motstår fristelsen til å poste Runkeeperdata på alskens sosiela medier, tallene vil ikke imponere noen allikevel.

Et par timer med et annet perspektiv på verden, men litt flere sanser koblet inn. En innsats for bedre samvittighet.

Et skritt til et sunnere liv, eller unntaket til regelen som bekrefter egen latskap. Såpass ærlig må man være.

Ny mulighet i morgen til å unngå sofaen, til å lukte på landsbygds, til å pine bronkiene. Foreløpig skylder jeg fremdeles kondis. Men det kan jo endre seg.

Er du alltid like rød i ansiktet?

Spørsmålet kom fra en asiatisk kollega og var aldeles oppriktig, som asiater gjerne er. Jeg kunne ikke annet en å svare ja. Jeg er jo faktisk så rød i trynet mesteparten av tiden. Etter 40 år med eksem er det ikke lenger noe vits i å benekte det.

Før var sykdommen lett å skjule, sårene kunne skjules av klærne, og bare de nærmeste visste om den lille borgerkrigen kroppen kastes inn i hver natt. Å få en hel natts søvn uten å klø seg til blods er like sjelden som å oppdage et nytt Abba i Melodi Grand Prix. Men så har altså elendigheten flyttet seg over til fjeset, og jeg begynner å kjenne hvordan Ole Gunnar Mikkelsplass har det.

Ikke at det er synd på denne skapningen. Tro meg, jeg er griseheldig. Griseheldig med hjemland, gift med drømmedama, har herlige unger, gode venner og en jobb jeg trives i. Og jeg tror alle har ett eller annet usynlig å slite med. Svigermødre, angst, regninger, restskatt og analkløe – hva vet vel jeg. Og for ordens skyld, jeg vil ikke vite det heller. Ikke alt. Det er bare litt mer synlig hos meg, jeg går rundt med en diagnose i kroppens utstillingsvindu, fjeset.

En gang utbrøt en kamerat “Se der kommer rødhuden, jo!” Det var en god replikk. Og en god fest. Litt utover kvelden blir de fleste litt rødmusset i fjeset på en fest. Men jeg slår dem allikevel, naturtalent som jeg er.

All den tid jeg ikke har tenkt til å sperre meg inne eller ikle meg hijab får mine omgivelser finne seg i å bli konfrontert med min opprørske hud. Jeg er egentlig for gammel til å bry meg. Ikke at jeg ikke prøver å pynte litt på fasaden i ny og ne. Jeg vet at åpne sår ikke akkurat er verdens beste syn, og at en tomatrød kollega kanskje ser rart utfor dem som ikke kjenner meg godt nok. Men ja, etter 8 timer i kontorlufta er huden tørrere enn et knekkebrød på en solfylt dag – i Sahara. Jeg vet det synes, og prøver å sparkle i det skjulte. Ikke fordi jeg er forfengelig, men fordi jeg bør. Drømmen om en rolig natt i ingenmannsland lever hver dag.

Om jeg ikke vet noe som hjelper? Joda, 40 års jakt på mirakelkurer, 20 års sammenhengende kanossagang mellom pilletrillere, healere, leger og alskens kjerringråd har gitt nok visdom til å fylle en wiki eller to. Moren min pirker fremdeles på meg om hun ser meg spise noe hun mistenker huden min vil reagere på. Hun har nå passert 70.

Visdommens grunnkjerne er at det meste ikke virker en dritt. Sykehusinnleggelsene funket utmerket, og det var jo gøy å være helt symptomfri. Bare så kjipt å måtte dopes ned for å få det til. Liksom ikke noe alternativ om en ønsker å delta i samfunnet heller. Siklende zombier er ikke etterspurt vare verken i familien eller i arbeidslivet. Bare på TV at det kan være gøy med sånne – og da stryker de jo gjerne med relativt kjapt.

Det beste alternativet jeg har funnet så langt er en streng (les: kjedelig) diett og å trene 6 dager i uken. Jeg har vært der, men det er lenge siden – og veien tilbake er lang. Jeg prøver, men selvdisiplinen er best når den kan lånes av andre. Colaen er i ute av kostholdet (igjen), og jeg karer meg på treninga et par ganger i uka. Det er en start om ikke annet. Så var det fortsettelsen da…

Hvem vet, kanskje jeg kan overraske med en hud med hudfarge om noen år? I mellomtiden er jeg som jeg er.

Noen ganger slår eksemtrynet heldig ut også. Det hender jeg får høre «Har du vært i Syden?» av folk jeg ikke treffer så ofte. Jo takk, sola tok godt i Syden – skulle nok brukt en høyere solfaktor. Men jeg kommer nok til å være like solbrent om tre uker.

For ja, jeg er alltid like rød i ansiktet.

På rehab fra Cola

De lærde påstår at det er rundt 27 sukkerbiter i hver halvliter av det skivet jeg til daglig heller i meg.  (http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article1082395.ece)

Jeg skal ikke nevne navn, men danskenes Jolly Cola var en de første etterligningene jeg traff på i barndommen.

Det betyr at på en god dag får jeg i meg 27 sukkerbiter, på en litt verre dag kommer vi opp i over 80. Og jeg som synes en enkelt sukkerbit er kvalmende søt. En sukkerbit kunne kanskje passere på 70-tallet, dog etter å ha blitt dyppet i farfars kaffe først (det nærmeste jeg har kommet til kaffe-drikking).

Nå har jeg altså en daglig rutine som går ut på å stille opp alle disse sukkerbitene, i all bekvemlighet skjult i en halvlitersflaske med sort vann, e-stoffer, og smakstilsetninger (og etter sigende hemmelige ingredienser), og fortære det hele fortløpende. Gjerne flere ganger om dagen.

Noen astronaut blir jeg aldri, til det har helsen ikke vært perfekt nok. Men uansett om den hadde vært det, hadde noenn tannlegebesøk satt en stopp for den drømmer raskere enn jeg kunne protestert “Ja, men, ja men…”

Joda, min tannlege har satt sin skulende blikk i meg ved hvert besøk, selv om hullene har vært få.

Våre egne egne barn får nødig sukkervann på hverdager. Mens jeg har helt i meg den ene posen etter den andre med fineste flytende Farin til bare 12 kroner flaska. (sponset automat på jobben).

På tide å våkne opp? Kanskje det. Kanskje på tide å prøve å leve etter innholdet i sine egne prekener. Det ER ikke sunt, Det ER ikke godt – for kroppen. Hull i tennene frister ikke. Diabetes frister ikke. Den svarte sørpa burde ikke friste den heller.

Det er for tidlig å skryte, for tidlig å slå seg på mitt lille fuglebryst, for tidlig å ringe hjem til mor og glede hennemed nyheten om at jeg er fri!   Det har bare gått to dager uten Cola. Men jeg vil ha flere!

Hodet gjør vondt, jeg føler meg ukonsentrert, og tankene kretser rundt brusautomaten, COOP-butikken, svenskeboksene i kjelleren. De er alle så nær, det vil være så lett å gi etter, ikke sant? Jeg har jo fortjent det, ikke sant?   Ikke faen om jeg har… På tide å bli voksen, jeg fikk ikke denne kroppen for å kunne mishandle den daglig, gjorde jeg vel?   Det har bare gått to dager…

I morgen kveld har det gått tre, håper jeg!

13 – et rent lykketall. (Da han møtte henne…)

I 1997 hender dette

  • Den første Harry Potter-boken publiseres.
  • Børge Ousland blir den første som krysser Antarktis alene.
  • Prinsesse Diana av Wales dør i en bilulykke i Paris.
  • Sauen Dolly blir klonet i Skottland.
  • Rosenborg blir seriemester i fotball, Vålerenga blir cupmester.
  • Filmen Titanic setter publikumsrekorder verden over.
  • Teletubbiene, «Ally McBeal» og «Buffy the vampire slayer» debuterer på TV.
  • Labour vinner valget i Storbritannia, og Tony Blair blir ny statsminister.
  • Kina overtar kontrollen over Hong Kong.
  • «Don’t speak» (No doubt), «Barbie girl» (Aqua) og «When Susannah Cries» (Espen Lind) topper norske hitlister.
  • Og Geir møter Marianne for første gang

Det var ingen vanlig lørdagskveld. Jeg hadde akkurat fylt 28, og bursdager er obligatorisk en grunn til bytur. Vel, egentlig trengte vi gutta ingen annen grunn enn å være single. Slik sett var det kanskje en helt vanlig lørdagskveld allikevel.

Forventningene var som de hadde vært enhver lørdagskveld tidligere, bli litt full, ha det gøy, imitere en slags dansing på dansegulvet, se på damer og snuble hjem med en kebab i fjeset.

Noe Casanova var jeg aldri, og kontakten med det annet kjønn besto stort sett i å konversere med de damene kameratene sjekket opp.

Som vanlig var dansegulvet fullt, og etterhvert kon vi i kontakt med en jentegjeng som også var ute og feiret bursdag. Bursdagsbarnet het Marianne, var pen som få og likte å danse. I tillegg var hun morsom å prate med og ja, hun pratet faktisk med meg – en uvant opplevelse. Jeg var mest vant til å spille rollen som den klovnete kameraten til han kjekke typen.

Da Marianne og venninnene hennes forlot lokalet den kvelden måtte jeg løpe etter og spørre om etternavnet. Postmann som jeg var (hverfall på lørdager) visste jeg at et fornavn er et skralt grunnlag for en navnejakt.

Den kvelden lot jeg kebab være kebab. Jeg hadde andre ting i tankene. Straks etter at jeg hadde snublet hjem, slo jeg opp i telefonkatalogen på Marianne Larsen og fant henne i Kvernveien. Rett navn, rett område – det måtte være henne. Stikk i strid med alle sjekkeregler kunne jeg ikke vente, og tok en telefon. Klokka var halv fire på søndagsmorgen.

Til mitt store sjokk tok den selvsamme Marianne telefonen, og vi skravlet lenge den natta. Skravlet og lo om hverandre. Hun hadde en herlig humor – hvem kan vel unngå å bli sjarmert av ei som liker KLM?

Det skulle gå et begivenhetsrikt år før jeg fikk ovetalt henne til å bli kjæresten min, men det var verdt hver eneste frustrasjon og prøvelse.

I dag har vi kjent hverandre i 13 år (på dagen) og vært sammen i 12. Hun har gitt meg en grunn til å elske livet, gitt meg verdens beste kjæreste og kone, og skjenket meg en nydelig familie attpåtil.

I kveld vil jeg ta en skål for min kjære Marianne. Takk for at du kom inn i livet mitt denne 4. oktober 1997, og takk for du tross alle mine feil fremdeles er ved min side. Gleder meg til å ha 4. oktober som fast merkedag for oss til den dagen jeg stuper, og enda litt lenger.

Jeg elsker deg, jenta mi! Du er min definisjon av et lykkelig liv.

Naboskap

(Leserinnlegg publisert i Sande Avis, torsdag 1.10.2009)

Vi lever i verden hvor vanlig naboskap stort sett kjennetegnes ved å ha naboer man ikke ser stort til.
Hverdagen fylles med arbeid, unger som skal fraktes hit og dit, egne hobbyer, trening, og den lille tiden som blir igjen stjeler TV-en før du får sukk for deg.

Nabolaget mitt er fylt med spennende folk, interessante folk, hyggelige folk, folk med gode historier og som regel et smil på lur. Folk jeg sjelden har tid til å veksle mer enn 5 ord med i forbifarten. Trist..

De fleste av oss har vokst opp i en annen tidsalder.

Jeg for min del i et nabolag hvor det alltid var tid til en kaffekopp med naboen, gjerne akkompagnert av en stabel vafler. Og det skulle ikke mye til før flere naboer samlet seg, dro frem et trekkspill eller to og slo i hjel en sval sommerkveld sammen. Latteren satt løst mellom husveggene den gangen.
Og var det noe som skulle gjøres, stilte naboen gjerne opp uten andre krav enn den ene kaffekoppen (og selvsagt et håp om vafler, må vite).

Nå om dagen er det stort sett gressklippere, kappsager og høytrykksspylere å høre på en sommerdag. Latteren er en sjelden gjest i lydbildet…

Dette er ikke et klageskriv om en svunnen tid, derimot et klapp på skulderen til en nabo som fortjener heder for godt naboskap.

For midt i dette moderne travle nabolaget fylt av mennesker med fulle kalendre og alt for lange lister med ting som skal gjøres finnes det noen minner meg om det gamle nabolaget.

Ståle Pettersen er en disse.

Vi har aldri delt en kaffekopp eller en stabel vafler. Trekkspill trakterer vi ikke, og ærlig talt fikk jeg mer enn nok av det på 70-tallet.

Vi deler innkjørsel og gårdsplass, og bor tett nok å gjette hva naboen har til middag før maten er på bordet. Tett nok til å kunne krangle om det meste som mange andre naboer gjør. Heldigvis slipper vi.

Ståle har en hverdag som er overgjennomsnitt travel, på det området skiller han seg ikke nevneverdig ut. Men så er det allikevel noe som gjør ham spesiell.

For en kontorist som meg med i hvert fall 10 tomler er det befriende å ha en handymann å spørre til råds. Og han tar seg alltid tid til å gi råd, uansett hvor mange prosjekter han selv står midt oppe i.

Når kontoristen står ute i duskregnet og maler (må man, så må man) er han typen til å komme ut med skikkelig regntøy, noe undertegnede kanskje har uten helt å vite hvor.
Når kontoristen prøver å agere håndverker kan Ståle rett som det er komme bort og si “vent litt, jeg har noe verktøy her som kan gjøre det litt enklere” – og så blir det enklere. Ofte mye enklere.

Ingen forventer slik hjelp, men når hjelpen kommer er den mer enn velkommen!

Vi har opplevd at Ståle uten forvarsel har vasket bilen vår, bare fordi “han var så godt i gang med sine egne biler”. Opp med hånda alle som har opplevd noe slikt. Ingen? Tenkte meg det…

Nabolaget mitt er fylt med spennende folk, interessante folk, hyggelige folk, folk med gode historier og som regel et smil på lur.

En av dem fortjener en hyllest or godt naboskap, og dette er min hyllest til Ståle Pettersen.
En fyr jeg er glad for å ha til nabo.

Vennlig hilsen
Geir Waaler

Internett, sosiale medier som Facebook og Twitter har ført årets valgkamp nærmere mitt eget tastatur. Å finne andre som er enig med en selv er en ting. Vel så interessant er det å følge de med andre oppfatninger.

En av Mine FB-venner og sambygding er ihuga FRP-er og jeg liker å følge med på hva hun skriver. I disse valgtider har jo FRP et og annet å melde. Kommentarfeltene hennes blir ofte egne diskusjonsfora i seg selv, da helst fylt opp av hennes likesinnede.

De siste dagene har Midtøsten og Palestina-Israel vært tema.
MIFF, en norsk Pro-Israels organisasjon har forfattet et “Brev til venner av Palestinerne”. Hovedbudskapet er at “Det finnes de som har det verre enn palestinerne i verden, så hvorfor bry seg?” Kommentarene på Facebook har vært mange, da flest fra meningsfeller av MIFF.

Synspunktene som pipler frem er radikale, skremmende og ikke noe jeg ønsker mitt eget land som ha som offisiell holdning.

“De (palestinerne) er og blir barbarer, og må behandles deretter.”
“Dialog er – for å si det mildt – ganske oppskrytt”
“Dette vil bli som å forhandle med Hitler” (om å forhandle med palestinerne)

Jeg vil gjenre takke min venn og hennes med-ideologister for å gjøre meg enda tryggere i mitt valg – på noe annet enn FRP.

Dialog mellom to mennesker føres med to munner og helst fire fungerende ører.

Min forhåndsstemme er avgitt, og den ligger trygt.

Hvordan varme en manns hjerte!

Det var lørdag, sola skinte og våren lå i luften. For en huseier betyr dette kun én ting: hagearbeid.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke liker hagearbeid. Jeg liker å ha en pen og ryddig hage, men veien dit gir meg få gleder. Omtrent som trening. Det er den gode følelsen etterpå som er gleden, ikke akkurat selve slitet.

Når vinterens behagelige hvite teppe omsider har forsvunnet kommer alle gamle syndertil syne, akkompagnert av noen nye. At ugresset har et konstant forsprang på noen uker gjør jo ikke saken bedre. Denne lørdagen skulle altså stå i de Manglende Grønne Fingres tegn. Som sagt så gjort.

Etter flere timers arbeid var tiden inne for den tradisjonelle praten over hekken. Fraternisering med naboene må foregå i regelmessige omganger og å avvise en snakkesalig nabo kan få alvorlige konsekvenser, uansett samtaleemne.

Det er da det skjer. Ut av det blå, mens jeg står i dyp samtale med naboen, arbeidsklærne tilbørlig tilsmusset av jordens mold og grønske, med nevene knyttet rundt hageraken, klar til når som helst å gyve løs på planteriket igjen.

Ut av huset svever min kone, gir meg en kald øl i hånden og et kyss på kinnet. Akk, lykke! Akkurat hva jeg trengte! Dette er en kvinne som forsår sin mann! Om påskjønnelsen var fortjent skal jeg ikke diskutere her. Det var øyeblikket som telte.

Naboens desperate øyekast til eget hjem gav ingen respons, han måtte rake videre uten øl i strupen.  All eventuell misunnelse prellet av som vann på voks.

Jeg kunne ta noen (etter eget hode) velfortjente slurker kaldt maltbrygg og fortsette ferden fra kaos til kosmos i egen hage, glad og lykkelig! Denne dagen var hagearbeid ikke fullt så slitsomt.

Livet består ikke av annet enn øyeblikk. Denne dagen var dette øyeblikket mitt. Takket være en fantastisk kone og en enkel, men velplassert handling.

Jeg digger min kone rått og hemningsløst! For dette – og tusen andre ting. Hun er flink med øyeblikk – de har blitt mange og gode!

Ikke noe å klage over….

Sommeren er over, det regner, lommeboka er slunken, renta stiger og i morgen er det mandag. Jeg har ingenting å klage over.

Men jeg er av et folkeferd som er glad i å klage. Over skatter, over skumle nye ting, over ungdommen, over naboen, over eks’en eller i det minste over været. Vi er ikke lykkelige uten å ha noen å klage over.

Men av og til får vi en påminnelse, et lite glimt over hvor lite vi har å klage over. Denne helgen har vært et sånt glimt.

Natt til fredag døde en av Majas venner i en tragisk bilulykke i Sande. Alle vet hvorfor, men la undommelige innfall av idioti ligge for nå. Kjeft er noe man bruker på ungene når de, sine innfall til tross, kommer hjem. Ikke alle gjorde det denne natten.

I kveld gråter to foreldre seg i søvn over sin døde sønn. En søskenflokk mangler en bror. I morgen står en skolepult tom. Og ingen ønsketenking eller moralpreken kan forandre på det. I tiden fremover må Sandes ungdommer takle en sorg de skulle vært spart for. En sorg vi ikke kan hjelpe dem med, annet enn å være tilstede.

Så fortell meg, hva har du egentlig å klage over? Fortell meg, og jeg vil lytte. Høre deg fortelle om alle livets små trivialiteter, alt som går deg i mot, og alle som ikke behandler deg som du skulle ønske.

Men det er ikke sikkert at jeg har så mye forståelse å gi deg. For det er ikke sikkert at jeg kan forstå at du har noe å klage over.

Hver dag våkner jeg, og har fremdeles on kone og to barn i huset. Da vet jeg at det er nok en dag jeg ikke har noe å klage over.

Jeg overlater til FRP å klage over regjeringen, det er de jo så flinke til. Jeg overlater til naboen å klage over været, vi har jo ikke så mye å snakke om allikevel. Jeg har ingen klager å bringe til bords. Ikke i dag, og ikke i morgen heller.

Så gi dine barn en ekstra stor knuseklem i kveld, og pris deg lykkelig. Gi din ektefelle en ekstra kyss før dere legger dere. Og har du ingen av delene, tell antall fingre og tær før du legger deg. det er sikkert samme antall som dagen før. Da har du ingenting å klage over.

Lykkelig biprodukt av The Big Bang