(Leserinn­legg pub­lis­ert i Sande Avis, tors­dag 1.10.2009)

Vi lever i ver­den hvor van­lig naboskap stort sett kjen­neteg­nes ved å ha naboer man ikke ser stort til.
Hverda­gen fylles med arbeid, unger som skal frak­tes hit og dit, egne hob­by­er, tren­ing, og den lille tiden som blir igjen stjel­er TV-en før du får sukk for deg.

Nabo­laget mitt er fylt med spen­nende folk, inter­es­sante folk, hyggelige folk, folk med gode his­to­ri­er og som regel et smil på lur. Folk jeg sjelden har tid til å vek­sle mer enn 5 ord med i forb­i­farten. Trist..

De fleste av oss har vokst opp i en annen tidsalder.

Jeg for min del i et nabo­lag hvor det alltid var tid til en kaf­fekopp med naboen, gjerne akkom­pag­n­ert av en sta­bel vafler. Og det skulle ikke mye til før flere naboer sam­let seg, dro frem et trekkspill eller to og slo i hjel en sval som­merkveld sam­men. Lat­teren satt løst mel­lom husveg­gene den gangen.
Og var det noe som skulle gjøres, stilte naboen gjerne opp uten andre krav enn den ene kaf­fekop­pen (og selvsagt et håp om vafler, må vite).

Nå om dagen er det stort sett gressklip­pere, kapp­sager og høytrykksspylere å høre på en som­merdag. Lat­teren er en sjelden gjest i lydbildet…

Dette er ikke et klageskriv om en svun­nen tid, der­i­mot et klapp på skul­deren til en nabo som fort­jen­er hed­er for godt naboskap.

For midt i dette mod­erne travle nabo­laget fylt av men­nesker med fulle kalen­dre og alt for lange lis­ter med ting som skal gjøres finnes det noen min­ner meg om det gam­le nabolaget.

Ståle Pet­tersen er en disse.

Vi har aldri delt en kaf­fekopp eller en sta­bel vafler. Trekkspill trak­ter­er vi ikke, og ærlig talt fikk jeg mer enn nok av det på 70-tallet.

Vi del­er innkjørsel og gård­splass, og bor tett nok å gjette hva naboen har til mid­dag før mat­en er på bor­det. Tett nok til å kunne kran­gle om det meste som mange andre naboer gjør. Heldigvis slip­per vi.

Ståle har en hverdag som er overgjen­nom­snitt trav­el, på det området skiller han seg ikke nevn­everdig ut. Men så er det allikev­el noe som gjør ham spesiell.

For en kon­torist som meg med i hvert fall 10 tom­ler er det befriende å ha en handy­mann å spørre til råds. Og han tar seg alltid tid til å gi råd, uansett hvor mange pros­jek­ter han selv står midt oppe i.

Når kon­toris­ten står ute i duskreg­net og maler (må man, så må man) er han typen til å komme ut med skikke­lig reg­n­tøy, noe under­teg­nede kan­skje har uten helt å vite hvor.
Når kon­toris­ten prøver å agere hånd­verk­er kan Ståle rett som det er komme bort og si “vent litt, jeg har noe verk­tøy her som kan gjøre det litt enklere” — og så blir det enklere. Ofte mye enklere.

Ingen for­ven­ter slik hjelp, men når hjelpen kom­mer er den mer enn velkommen!

Vi har opplevd at Ståle uten for­varsel har vas­ket bilen vår, bare for­di “han var så godt i gang med sine egne bil­er”. Opp med hån­da alle som har opplevd noe slikt. Ingen? Tenk­te meg det…

Nabo­laget mitt er fylt med spen­nende folk, inter­es­sante folk, hyggelige folk, folk med gode his­to­ri­er og som regel et smil på lur.

En av dem fort­jen­er en hyllest or godt naboskap, og dette er min hyllest til Ståle Pettersen.
En fyr jeg er glad for å ha til nabo.

Vennlig hilsen
Geir Waaler

Som­meren er over, det reg­n­er, lom­me­bo­ka er slunken, renta stiger og i mor­gen er det mandag. Jeg har ingent­ing å klage over.

Men jeg er av et folke­ferd som er glad i å klage. Over skat­ter, over skum­le nye ting, over ung­dom­men, over naboen, over eks’en eller i det min­ste over været. Vi er ikke lykke­lige uten å ha noen å klage over.

Men av og til får vi en påmin­nelse, et lite glimt over hvor lite vi har å klage over. Denne hel­gen har vært et sånt glimt.

Natt til fredag døde en av Majas ven­ner i en tragisk bilu­lykke i Sande. Alle vet hvor­for, men la undom­melige inn­fall av idi­oti ligge for nå. Kjeft er noe man bruk­er på ungene når de, sine inn­fall til tross, kom­mer hjem. Ikke alle gjorde det denne natten.

I kveld gråter to forel­dre seg i søvn over sin døde sønn. En søsken­flokk man­gler en bror. I mor­gen står en skolepult tom. Og ingen øns­ketenk­ing eller moral­preken kan foran­dre på det. I tiden fre­mover må Sandes ung­dom­mer tak­le en sorg de skulle vært spart for. En sorg vi ikke kan hjelpe dem med, annet enn å være tilstede.

Så fortell meg, hva har du egentlig å klage over? Fortell meg, og jeg vil lytte. Høre deg fortelle om alle livets små triv­i­aliteter, alt som går deg i mot, og alle som ikke behan­dler deg som du skulle ønske.

Men det er ikke sikkert at jeg har så mye forståelse å gi deg. For det er ikke sikkert at jeg kan forstå at du har noe å klage over.

Hver dag våkn­er jeg, og har fremde­les on kone og to barn i huset. Da vet jeg at det er nok en dag jeg ikke har noe å klage over.

Jeg over­later til FRP å klage over reg­jerin­gen, det er de jo så flinke til. Jeg over­later til naboen å klage over været, vi har jo ikke så mye å snakke om allikev­el. Jeg har ingen klager å bringe til bor­ds. Ikke i dag, og ikke i mor­gen heller.

Så gi dine barn en ekstra stor knusek­lem i kveld, og pris deg lykke­lig. Gi din ekte­felle en ekstra kyss før dere leg­ger dere. Og har du ingen av delene, tell antall fin­gre og tær før du leg­ger deg. det er sikkert samme antall som dagen før. Da har du ingent­ing å klage over.