Det var lørdag, sola skinte og våren lå i luften. For en huseier betyr dette kun én ting: hagearbeid.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke lik­er hagear­beid. Jeg lik­er å ha en pen og ryd­dig hage, men veien dit gir meg få gled­er. Omtrent som tren­ing. Det er den gode følelsen etter­på som er gle­den, ikke akku­rat selve slitet.

Når vin­terens behagelige hvite teppe omsider har forsvun­net kom­mer alle gam­le syn­der­til syne, akkom­pag­n­ert av noen nye. At ugres­set har et kon­stant for­sprang på noen uker gjør jo ikke sak­en bedre. Denne lørda­gen skulle alt­så stå i de Man­glende Grønne Fin­gres tegn. Som sagt så gjort.

Etter flere timers arbeid var tiden inne for den tradis­jonelle prat­en over hekken. Frater­niser­ing med naboene må foregå i regelmes­sige omganger og å avvise en snakke­salig nabo kan få alvorlige kon­sekvenser, uansett samtaleemne.

Det er da det skjer. Ut av det blå, mens jeg står i dyp sam­tale med naboen, arbei­d­sklærne tilbørlig tilsmus­set av jor­dens mold og grønske, med nevene knyt­tet rundt hager­ak­en, klar til når som helst å gyve løs på planteriket igjen.

Ut av huset svev­er min kone, gir meg en kald øl i hån­den og et kyss på kin­net. Akk, lykke! Akku­rat hva jeg trengte! Dette er en kvinne som forsår sin mann! Om påskjøn­nelsen var fort­jent skal jeg ikke diskutere her. Det var øye­b­likket som telte.

Naboens des­per­ate øyekast til eget hjem gav ingen respons, han måtte rake videre uten øl i stru­pen.  All eventuell mis­un­nelse prel­let av som vann på voks.

Jeg kunne ta noen (etter eget hode) velfort­jente slurk­er kaldt malt­brygg og fort­sette fer­den fra kaos til kos­mos i egen hage, glad og lykke­lig! Denne dagen var hagear­beid ikke fullt så slitsomt.

Livet består ikke av annet enn øye­b­likk. Denne dagen var dette øye­b­likket mitt. Takket være en fan­tastisk kone og en enkel, men velplassert handling.

Jeg dig­ger min kone rått og hemn­ingsløst! For dette — og tusen andre ting. Hun er flink med øye­b­likk — de har blitt mange og gode!