Spørsmålet kom fra en asi­atisk kol­le­ga og var alde­les opprik­tig, som asi­ater gjerne er. Jeg kunne ikke annet en å svare ja. Jeg er jo fak­tisk så rød i trynet mesteparten av tiden. Etter 40 år med eksem er det ikke lenger noe vits i å benek­te det.

Før var syk­dom­men lett å skjule, sårene kunne skjules av klærne, og bare de nærmeste vis­ste om den lille borg­erkri­gen krop­pen kastes inn i hver natt. Å få en hel natts søvn uten å klø seg til blods er like sjelden som å oppdage et nytt Abba i Melo­di Grand Prix. Men så har alt­så elendigheten fly­t­tet seg over til fje­set, og jeg beg­yn­ner å kjenne hvor­dan Ole Gun­nar Mikkel­splass har det.

Ikke at det er synd på denne skap­nin­gen. Tro meg, jeg er grise­heldig. Grise­heldig med hjem­land, gift med drømmedama, har herlige unger, gode ven­ner og en jobb jeg trives i. Og jeg tror alle har ett eller annet usyn­lig å slite med. Sviger­mø­dre, angst, reg­ninger, rest­skatt og analk­løe – hva vet vel jeg. Og for ordens skyld, jeg vil ikke vite det heller. Ikke alt. Det er bare litt mer syn­lig hos meg, jeg går rundt med en diag­nose i krop­pens utstill­ingsvin­du, fjeset.

En gang utbrøt en kam­er­at “Se der kom­mer rød­hu­den, jo!” Det var en god rep­likk. Og en god fest. Litt utover kvelden blir de fleste litt rød­mus­set i fje­set på en fest. Men jeg slår dem allikev­el, natur­tal­ent som jeg er.

All den tid jeg ikke har tenkt til å sperre meg inne eller ikle meg hijab får mine omgivelser finne seg i å bli kon­fron­tert med min opprørske hud. Jeg er egentlig for gam­mel til å bry meg. Ikke at jeg ikke prøver å pynte litt på fasaden i ny og ne. Jeg vet at åpne sår ikke akku­rat er ver­dens beste syn, og at en toma­trød kol­le­ga kan­skje ser rart utfor dem som ikke kjen­ner meg godt nok. Men ja, etter 8 timer i kon­tor­lufta er huden tør­rere enn et knekke­brød på en sol­fylt dag – i Sahara. Jeg vet det synes, og prøver å sparkle i det skjulte. Ikke for­di jeg er for­fen­gelig, men for­di jeg bør. Drøm­men om en rolig natt i ingen­manns­land lever hver dag.

Om jeg ikke vet noe som hjelper? Joda, 40 års jakt på mirakelkur­er, 20 års sam­men­hen­gende kanos­sagang mel­lom pil­letrillere, heal­ere, leg­er og alskens kjer­ringråd har gitt nok vis­dom til å fylle en wiki eller to. Moren min pirk­er fremde­les på meg om hun ser meg spise noe hun mis­tenker huden min vil rea­gere på. Hun har nå passert 70.

Vis­dom­mens grunnkjerne er at det meste ikke virk­er en dritt. Syke­husinn­leggelsene fun­ket utmer­ket, og det var jo gøy å være helt symp­tom­fri. Bare så kjipt å måtte dopes ned for å få det til. Lik­som ikke noe alter­na­tiv om en ønsker å delta i sam­fun­net heller. Sik­lende zom­bier er ikke etter­spurt vare verken i fam­i­lien eller i arbei­d­slivet. Bare på TV at det kan være gøy med sånne – og da stryk­er de jo gjerne med rel­a­tivt kjapt.

Det beste alter­na­tivet jeg har fun­net så langt er en streng (les: kjedelig) diett og å trene 6 dager i uken. Jeg har vært der, men det er lenge siden — og veien tilbake er lang. Jeg prøver, men selv­disi­plinen er best når den kan lånes av andre. Colaen er i ute av kosthold­et (igjen), og jeg kar­er meg på treninga et par ganger i uka. Det er en start om ikke annet. Så var det fort­set­telsen da…

Hvem vet, kan­skje jeg kan over­raske med en hud med hud­farge om noen år? I mel­lomti­den er jeg som jeg er.

Noen ganger slår eksemtrynet heldig ut også. Det hen­der jeg får høre «Har du vært i Syden?» av folk jeg ikke tre­f­fer så ofte. Jo takk, sola tok godt i Syden – skulle nok brukt en høyere sol­fak­tor. Men jeg kom­mer nok til å være like sol­brent om tre uker.

For ja, jeg er alltid like rød i ansiktet.