Category Archives: Sykkel

#SlitenMann I teite klær, Sesong 2, episode 13: Vekt og friksjon.

Jeg kjenner meg selv bedre enn å klage på utstyret. Men mine gode fysiker- og ingeniørkollegaer kan sikkert forklare forholdet mellom fart og friksjon på et gitt underlag.

Vi var 5 denne gangen. Jeg, rakrygget og oppreist sittende på min hybridsykkel, de andre 4 på racersykler. Du vet sånne med bukkestyre, vekt på 5 gram og dekk like tykke som en blyantspiss. Jeg har sett insekt med større veigrep enn disse doningene.
Utrykket hybridsykkel har ikke noe med miljøvennlighet å gjøre, det overlater vi til hybridbilene. En hybridsykkel er en sykkel. En sånn med rett styre, middels store dekk og festemuligheter for bagasjebrett. Jeg har ikke bagasjebrett. Men jeg har ringeklokke, 2 skjermer og refleks på hjulet. Førtnevnte er påbudt – mine sykkelkumpaner liker visst å leve på kanten av loven.

Men hybridsykkel, altså. En sykkel Thor Hushovd ville ment ikke egner seg for gatesykling, mens det neppe ville være det Rune Høydahl ville valgt for en tur over stokk og stein. En sykkel som får racersyklisten til å utbryte “Næh, så tjukke dekk, a!”. Noe som bringer oss til fart og friksjon på gitt underlag.

Jeg hadde tydeligvis plenty med friksjon, ikke så mye fart. Men min taktikk er den samme okke som. Bli enige om ruta, se racersyklistene jevnt og trutt dra fra uten tilsynelatende å bli anpustne en gang, og så satse på at de stopper og venter noen kilometer oppover langs Drammensvassdraget.

Og når jeg tar dem igjen, fortsett å tråkk. I 200 meter ligger jeg i tet før blyantspissdekkene igjen ruller forbi. “Se opp for sprekkene i asfalten, gutter”, lyder beskjeden fra tet. I det minste en beskjed jeg kan ignorere. Jeg har jo tjukke dekk, må vite.  Så mens andre må bytte slange, får jeg en pust i bakken.

2014-05-27 20.01.25

Etter 4 mil er jeg dog ikke lenger sist i feltet; et par latterlige kilo overvekt hjelper visstnok i dette regnestykket med vekt, friksjon, fart når nedoverbakkene omsider viser seg.
Om to måneder står jeg på en startstrek i Sverige og skal tråkke 8 mil over stokk og stein. På startskiltet står det #SlitenMann. Fremdeles med en hybridsykkel. Da kommer noen til å utbryte “Næh, så tynne dekk, a!”. Og de kommer til å ha rett. Dekkene er hakket for tynne til Grenserittet. Men de får duge.

Jeg har i det minste en sykkel – og den er i bruk.

Å være den tregeste syklisten i gjengen har sine fordeler

Jeg slipper å bli kald når jeg stadig må vente på sinkene ( fordi det er meg). Jeg har alltid noen å strekke meg etter. Jeg får maksimalt ut av turen mens andre bare kjører på 50% av toppfarten. Jeg har aldri den krevende tetplassen, men ligger alltid bak. Hvis jeg klarer å holde følge, da.

Takk til Jon, Steinar og Marius for god drahjelp. Takk til Geir-Arne som forbarmet seg i den verste motvinden. Uten hans rygg ville jeg blåst rett tilbake til start.

Jeg innehar fremdeles vervet “Sliten mann i rare klær”. Nå også med geriatrisk ganglag.

Midtlivskrise, sier du?

Kall det hva du vil. For meg er midtlivskrise når middelaldrene menn gjør ting de helst ikke burde gjøre – for å desperat påberope den en ungdom de ikke lenger har. En ungdom hvor de var sterke og spreke.   Greia er at jeg var aldri sprek. Jeg var aldri et ungt, lovende idrettstalent. Geir hadde eksem, Geir var halt, Geir drev ikke med idrett.

Så når jeg for første gang i livet er med i et idrettsarrangement som utøver, når jeg for første gang i livet opplever å passere en mållinje er det ikke alderdommen som har skremt meg til det. Det er tilfeldigheter, kalenderkræsj og en liten dæsj gruppepress. Vi VET jo alle at kroppen trives bedre i en sofa enn i et sykkelritt. Heldigvis har hjernen det siste ordet. Av og til.

Ett sykkelritt var målet, og Drammensfjorden rundt var en god kandidat. 6 mil langs Drammensfjorden, en fin tur for hele familien, en vanlig treningsrunde unnagjort på 2-3 timer.

Men datoen var booket, så jeg måtte finne et annet sykkelritt. Valget falt på Grenserittet. Ikke helt den samme familietur-profilen.   Så hvordan husker jeg da Grenserittet? Som om det var i går. For det var det jo. I går, altså. 7500 syklister, 8 mil over stokk og stein i et meteorologisk mangfold som bare manglet snøvær.

Selve løpet gikk så som så, men jeg er fornøyd med innsatsen forholdene tatt i betraktning.

Famlende første 2 mil. Litt mye adrenalin, uvant å se pulsen hoppe til 175 en de første bakkene.

Punkteringen etter 3 mil var kjedelig. Dette tok da f… til tid. Hadde riktignok ikke skiftet slange på en sykkel siden 1985. Men det gikk da bra, trodde jeg. Til jeg kom meg på sykkelen igjen.

Da oppdaget jeg at jeg ikke kunne en dritt om sykler lenger. For når kranken glipper litt etter hvert 5. tråkk, hva lyder diagnosen, herr sykkelreparatør Waaler? «Ehhh… Noe er galt, lizm på en måte, kanskje?»

Eneste utvei var å tråkke på 5 ganger, vente litt på glippen, og så tråkke på igjen nye 5 ganger. Blir ikke noe stormritt av det. Da hjalp det jo at værgudene bestemte at det var på tide med en dusj. En solid dusj, med musikk til.   Etter 4 mil var tanken på å bryte besnærende, men ikke faen om jeg skulle ankomme Halden i buss. Da velger jeg heller å bli plukket opp langs løypa med beskjed om at nå har alle gått hjem. Og jeg ville ikke blitt overrasket om det gikk slik. På 4 milsstasjonen holdt de på å rydde sammen. Jeg sender en takk til gutta i Birk-teltet som ennå holdt ut, og som fikk skikk på doningen min igjen.   Når jeg atter var klar for innsats, var klokka 14:27. Jeg var halvveis, og hadde brukt 3,5 timer. Forenklet hoderegning tilsa at jeg ville bruke 7 timer på hele løpet… HÆ?!!

Jeg har aldri vært noe sportsfantast. Jo, jeg hadde en periode der jeg klarte å samle opp nok selvdisiplin til å løfte litt skrot lenge nok til å se forskjell i speilet. Men konkurranseinstinktet er svakt.

Men ikke klokka 14.27 denne dagen.

De fleste at etternølerne hadde for lengst syklet forbi meg mens jeg plundret med sykkelen. Det var på tide å jakte igjen. Og jakta var morsom – hver rygg jeg så skulle forseres, passeres og nedkjempes. Jeg hadde nok energi, en sykkel som fungerte og et mål; tråkk som faen. Hver syklist som ble passert var en liten seier i seg selv, og jeg fortsatt til målpassering. De to siste passerte jeg 2 meter før mål.

Første halvdel av løpet brukte jeg 3,5 timer på. Siste halvdel gikk unna på 1 time og 16 minutter.

Så; var det gøy? Ja.

Hva husker jeg best?

Publikum; de små klyngene med fastboende som heiet oss frem, også vi som kom sist i løypa. De som kunne fortelle at nå var det bare nedoverbakker igjen. Selv om de tok litt feil.   Skjebnene: De som ble fraktet vekk på båre med nakkestøtte. De som satt forpint langs løypa mens andre bekymrede syklister spurte om de hadde hatt hjerteproblemer før. De som med alt for talende kroppsspråk trillet syklene sine i feil retning, med ødelagte kjeder, knekte pedaler, dekk som hadde punktert for siste gang. Det er grenser på hvor mange ekstra slanger du får med deg. De med kramper og ben stive som jernbanesviller. De som åpenbart var lenger utenfor komfortsonen enn meg.

Løypa: Hvor fort fine stier blir til gjørmebad.

Så gjør jeg det igjen? Du mener, sitte i bil 4-5 timer tur-retur, for å sykle 5 timer, uten å se snurten av noen jeg kjenner? (ikke at jeg hadde forventet det).

Kanskje det.

Nå har jeg riktignok bevist det jeg ville. Men så jeg har jeg plutselig en tid å forbedre også.

Rart med det…

Det er hyggelig å bli satt pris på, men det får da være grenser.

4 fra vår gruppe valgte å fortsette til Hokksund etter å ha syklet fra Drammen til Mjøndalen, og jeg var en av dem.

Litt høyere tempo og ditto puls. Noe elitesyklist har jeg ingen likhetstrekk med, men jeg slang meg med og tråkket så godt jeg kunne. Ryktet sprer seg fort, og i Hokksund hadde sågar et musikkorps tatt oppstilling og spilte for full musikk da firerbanden rullet inn i Hokksund sentrum. Godt oppmøte med publikum var det også.

Vi takket med et lite nikk og tråkket videre. Ethvert stopp utover 2 minutter frembringer visstnok stive ben, noe man ikke vil ha når det er skarve 2,5 mil hjem. Ergo tråkket vi, og lot musikantene blåse en lang marsj videre.

Det er lett å angre på at man har yppet seg mot de ivrigste gutta i klassen, men jeg kler jumboplassen godt. Det verste var nok lukten av norsk sommer, grillmat i de 1000 hjem, for ikke å snakke om de liflige duftene som Klausens bakeri klarer å utsondre på en tirsdags ettermiddag.

Har fra før fått noen bemerkninger om så vel reflekser på huljene og ringeklokka jeg har blitt forært av Marianne. Men ringeklokke trengs for å si i fra litt før sykkelhjulene truer med å gnage seg inn i hundeeier-legger langs Drammenselvas bredder.

Og vel inne i Drammen svingte vi av ved Ypsilon over til Union, hvor gjengen som ga seg i Mjøndalen satt og spiste italiensk is. Duh…

Og joggu satt det ikke nok et korps på plassen og annonserte vår ankomst med enda en feiende marsj. Det er hyggelig å bli satt pris på., men det får da være grenser. Det er nesten pinlig å bli en slik oppmerksomhet til del. Vi kvitterte med nok et nikk og la ut på siste etappen hjem. Uten italiensk is – medbrakte rosiner får holde lenge. Det, og vann.

Noen gang syklet Kobbervikdalen sørover? Hvis ikke, har du ikke gått glipp av noe. De siste 3 kilometre gikk i svak oppoverbakke , type «rullator»-modus igjen. Merker visse problemer med å forsere trapper etter endt sykkeltur, men blodsmaken er i ferd med å gi seg. For denne gang.

Den første halvtimen er den verste

Når hjernen overøser meg med grunner til at jg overhodet ikke skal sitte på en sykkel og tråkke. Den ramser opp alle de behagelige, avslappende tingene jeg kunne ha gjort. Ligge i armene til kona , se på TV, spille dataspill, spise godterier – gudene vet at hjernebarken er i et kreativt hjørne når jeg legger ut på tur.

Etter en halvtime innser jeg at om jeg snur nå, har jeg bare en times tur å skryte av. Da kremter egoet mitt, det synes ikke det er nok. Så jeg tråkker videre.

Holder øye med pulsen i stedet for farten. Pulsklokka har funnet ut at jeg er «moderat» i form. Sikkert bare en billig smisking for å vise at den var verdt investeringen. Lar meg ikke imponere av kinesisk elektronikk, men lar den fortsette å måle. Å leke seg med data etter en tur tiltaler nerden i meg.

I bakkene møter jeg igjen «rullator»-modus. Bilene suser forbi som om det skulle vært et Formel 1-løp. De kjører sikkert ikke fortere enn 30 km/t. Kysten peprer meg med lukten av bondeland, nyslått gress, ramsalt sjø og våtmarker.

Motstår fristelsen til å stoppe på en kiosk i Svelvik. De har soft-ice. Jeg er svak for soft-ice, og har en tullete liten pondus som beviser det.

Nåja, jeg er svak for mye usunn mat. Så er da hjernen fremdeles programmert etter steinalder-livet. Finner du mat, så spis. Finner du god mat, så spis til du sprekker. Det kan bli lenge til stammen din igjen får felt en mammut.

Triller gjennom en sørlandsidyll med trange gater og hvitmalte hus, så langt nord på sørlandskysten det er mulig å komme.

Fremdeles ligger veien klistrer nær vannkanten. Vannet er gult av pollen, svanene hvite og jeg har sikkert et lett rødskjær.

Sykkelgjenger i motsatt retning tråkker infernalsk – man har tydeligvis kondis nok til å skravle. Jeg kunne ikke pratet med meg selv om jeg hadde villet. Og ja, det hender jeg prater med meg selv i ledige stunder. Bare ikke nå.

Drammen åpenbarer seg, først med industriområder, så med gamle arbeiderstrøk før jeg tråkker inn i 3040. Den gamle postruta mi fra dagene som lørdagsvikar, hvor jeg selv flyttet inn til slutt.

Denne gangen stopper jeg på et vannhull, og hjernen er helt enig i at jeg har fortjent påfyll. Sliten mann i teite klær. Ensin? Nei takk, men jeg tar gjerne en sjokolade og noe og drikke. Frister å bestille en bilvask for å få avkjølt seg, men jeg betakker meg.

Hjemover merkes det at energien en dalende, men jeg tråkker på. Hjemveien er den beste på enhver tur.

Får tilrop fra en varebil – en tulling trykker seg ut gjennom vinduet på passasjersetet og utstøter et rungende «Ihaaaa!!» Tar det som en kompliment, selv om jeg ikke ser ut som Tex Willer.

På Sandesletta har vinden løyet, og jeg takker med å sette inn en siste spurt de siste kilometerne hjem. Nå skal steinalderhjernen få det som den vil – sofaen neste!

Klær skaper folk. For noe vås.

Det er min første langtur på sykkel iført nettopp – sykkelklær. Joggebuksen og skigenseren er erstattet av ettersittende sykkelklær av et kunstmateriale jeg sikkert ikke kan uttale. Jeg kjenner meg naken – med bleie på. Jeg har ingen minne om en lignende følelse, men det er godt over 40 år siden jeg faktisk var naken med bleie på.

Heldigvis kan man ikke se hvordan jeg føler meg, der jeg på ny krysser Sandesletta i motvind. Jeg blir ikke sett og vurdert, jeg blir bare registrert. Syklist på sykkelsti. Enda går det ikke fort nok til å hevde at riksveien er eneste alternativ fremkomstvei.

Klærne lover mer enn jeg kan holde. Klærne hevder at jeg jeg er en sykkelentusiast som med største glede piner jeg selv i timevis hver dag for å lade opp til et eller annet macho 40-års kriseløp som Birken eller noe. Klærne sier ingenting om at jeg kun en gang i livet har syklet over 3 mil på en og samme dag. Og det var på tirsdag. I joggebukse.

Men så er vi da på tur i fantometdrakt. Eneste som er igjen av den gamle stilen er tennissokkene og joggeskoene.
Og noe skjer. Andre syklister i sine egne fantomdrakter hilser. Ikke med hele hånda som motorsyklistene, men med et nesten umerkelig nikk, og er grin av et forsøk på smil. Ikke lett å smile naturlig når kroppen er full av melkesyre, må vite. Overbærende er de, hele gjengen. Av og til står nåla på mitt innbilte speedometer på hastigheten «rullator». Jeg skylder på motvind.
Skit samma. Jeg er ute på egen hånd, og konkurrerer ikke med andre enn meg selv. Og så lenge jeg følger mitt eget mantra, vinner jeg. Mantraet er «Husk på puste, fortsett å tråkk.» Et tråkk, et til og et til.

Kroppen jobber i jevnt tempo, hjernen går på sparebluss. Etter en mil angrer jeg på at jeg glemte inhalator. Astmatiske bronkier i pollenrik fønvind har sin egen sang for folk som oss. Et tråkk til, og så et nytt ett.
Det er helligdag og flaggdag, Alle flaggene jeg ser blåser mot meg, de blafrer og ler skadefro over denne raringen som puster, peser og tråkker. Men minuttene og kilometerne går, og jeg tråkker. Tråkker, observerer og funderer. Hjernen får frislipp. Ikke noe stress, bare tråkking.
Har allerede hoppet over første vannhull i Sande. Fordi det blir som regel mer enn bare vann. Brus, is og sjokolade. Har jeg liksom ikke fortjent det? Nja, egentlig ikke. 5 kilometers sykling er ikke mange kaloriene, melkesjokolade derimot…
Bryter fartgrensen ned mot Klevjerhagen. Imponert? Tja, det var nedsatt hastighet, men i mitt hode teller det. Nærmer seg vendepunktet for en 2-mils tur. Lungene henger med enn så lenge. Vi prøver litt lenger.

Sandebygdene er som en veritabel berg-og-dalbane. Mye opp og ned, svingene er mange. Største forskjellen fra tivoli er mangelen på drahjelp i oppoverbakkene. Og popcorn. Lite praktisk med popcorn på sykkeltur. Ikke det at det er standardutrustning på Speedmonster på Tusenfryd heller. Det skulle tatt seg ut. Jeg fikk plutselig lyst til å prøve.

Nyter å observere verden i et roligere tempo enn vanlig. Ingenting haster, det er bare å fortsette å tråkke. Hester, kuer, geiter. En død grevling som blir undersøkt av en familie på sykkel. Vedder på at 10-åringen vil ha den med hjem. Han nekter å gå opp på sykkelen igjen, jeg tråkker forbi.

Raskt skifter scenen fra bondeland til urban drabantby, og endelig en tråkkepause ned Austad på vei mot flata i Drammen.
Stavrer inn på en bensinstasjon, later som at bena er uberørt av turen. Nå trenger kroppen næring. Melkesjokoladen har spunnet i hodet den siste timen, nå skal den bli virkelighet.

Omsider vender nesen hjem, og det er godt å se at gress-stråene langs veien bøyer seg med fartsretningen min, og ikke mot. Passerer jobben, og noterer tiden. Tanken på å sykle til jobb har slått meg, men ikke blir noe mål ennå. Innser dog at unnskyldningene blir stadig færre. På jobben er sykkel et helårs-fremkomstmiddel. Gærningene.

Men akkurat her og nå skal det fortsatt tråkkes 2 mil. Merker at bleiebuksa har sine fordeler, sykkelsetet kjennes litt mindre ut som et overgrep enn hva det pleier å gjøre.
Innimellom skimter jeg en og annen syklist, og setter i gang jakten. Han/hun/det SKAL passeres. Noen er passert etter 300 meter, andre er seigere og holder ut i 2 kilometer før jeg tråkker forbi. Jeg later som det er den naturligste ting, og prøver å puste normalt og tråkke uanfektet videre. Sannheten er at blodsmaken for lengst har overdøvet smaken av melkesjokolade. Og de fleste jeg passerer, er pensjonister. Men små seire er også seire.

Da er det en god trøst å vite at Sandesletta igjen åpenbarer seg foran meg. 4 kilometer med stiv sidevind. Motvind så god som noen.
Siste motbakkene står speedometeret igjen på «rullator». Glad det ikke en en kappgangtulling ute nå. Å bli forbigått ville vært en smertefull sykkelopplevelse.

Sykkelcomputeren viser meg en masse tall jeg ikke bryr meg om. Jeg er hjemme. Sier takk til RunKeeper, som 4,5 mil til tross ikke gir meg noen salutt. Damestemmen er fortsatt like uengasjert som vanlig når hun ramser opp dagens statistikk. Like sprudlende som sjampisen fra i fjor.

Men jeg er hjemme. Fy pokker så godt!

Sykle i flokk

I 4 år har jeg sett dem, sykkelfantastene på jobben. Elteks sykkelklubb, som ukentlig legger ut på treninger i high-tech klær, på sykler som sikkert ikke veier mer enn en pakke gjær. Spreke og blide.

Jeg har aldri vært begge deler på et sykkelsete. Ikke siden skoleturen til Andorsrud i 1985 eller der omkring.

Men nå er alle unnskyldningene brukt opp, og utstyrsmangelen (nesten) en saga blott.

Om en time legger gir jeg meg landeveien i kast med en sykkelklubb for første gang.
Men jeg holder stilen enn så lenge. Joggebukse, hvite tennissokker, skigenser og joggesko.

Tut hvis du ser meg, jeg er godt synlig der bak i troppen langs Sandes sideveier. Men ikke slå av en prat. Jeg har mer enn nok med å puste – og tråkke. Helst samtidig.

Sjokolade smaker bedre når du har blodsmak i kjeften

Sandesletta i motvind, må gire ned for å holde fremdriften. Stopper i Sande etter 4 km med hold, tung i såvel hode som pust. Lyden av astmatiske bronkier i vårvind. Bunkrer sportsdrikk (les: overspriset vann med sukker i) og en plate melkesjokolade.

Glir opp Prestegårdsalleen i en fart som ville imponert alle i “Vi over 60”-foreningen, eller kanskje ikke…

Forlater sentrum og gir meg bondelandet i vold. Lukta av nyvendt jord. Bøndene som tøffer over jordene. Solnedgang over Vestskogen uten av det blir nevneverdig mørkt av den grunn.

Norges største fjøs bidrar til lukta over Salongåsen. Gamle hus. Nedfalne låver. En gammel Volvo PV stasjonsvogn i en låve. Hauger av møkk som venter å å gi nytt liv til et jorde. kulda som stryker over fingrene når hjuølene får fart på seg i nedoverbakkene.

Ungene som trener på gressbanen som banen som fremdeles er omkranst av snø. bekken som klukker i sitt ett, full av vann og liv.
Småjentene jeg sykler forbi i bunnen av bakken. De samme jentene som sykler forbi på toppen av bakken. Jeg gir pokker og konsentrerer meg om å puste. Og fortsette å tråkke.

Sykkelstien som bærer preg av telehiv på richetrs skala.

Endelig over halvveis, nesa vender hjemover, Oppover, bortover og nedover. Noen ganger fort, andre ganger sakte.

Syklister i mot i sine fantomdrakter. Jeg i vinterundertøy, skigenser joggebukse og joggesko. Sykkebuksa med airbag i baken ligger fremdeles sammen med sommerklærne på loftet. Nei, jeg er ikke en av dere. Og jeg er treg.

Bøndene fremdeles ute i nye arbeidshester og anktikke Mqassey Ferguson fra før jeg så dagens lys. Det kalde gufset fra skogen hvor kong vinters etterlatenskapen holder stand.

Hvitveisen i grøfta. Nye hus, gamle hus, stas bygg og kråkeslott. Veien som slynger seg gjennom landskapet omtrent som en elv som graven sin eget leie.
Naboer som sladrer over hekken slik naboer skal.

En slurk sukkervann og en bit sjokolade. Smaker bedre når du har blodsmak i kjeften.
Tilbake over Sandesletta. Sender en takk for at vinden har løyet – det pleier å blåse motvinden uansett hvilken vei du sykler der.

Bronkiene klager ikke lenger, de har kommet seg over sjokket og godtatt kveldsøkten.
Den barnslige gleden av å svinge inn i egen gate. Klatrer ustø av sykkelen. Motstår fristelsen til å poste Runkeeperdata på alskens sosiela medier, tallene vil ikke imponere noen allikevel.

Et par timer med et annet perspektiv på verden, men litt flere sanser koblet inn. En innsats for bedre samvittighet.

Et skritt til et sunnere liv, eller unntaket til regelen som bekrefter egen latskap. Såpass ærlig må man være.

Ny mulighet i morgen til å unngå sofaen, til å lukte på landsbygds, til å pine bronkiene. Foreløpig skylder jeg fremdeles kondis. Men det kan jo endre seg.