Category Archives: Kropp

Kjære Coca Cola!

La denne ut på Coca Cola Norge sin FB-side i dag. Here we go again – gi meg styrke!

***

Kjære Coca Cola.

Du og jeg har vært sammen lenge, faktisk i flere tiår. Du har stått ved min side i hverdag og fest, i gode så vel som i vonde dager. Du har vært med på hver eneste opp- og nedtur i livet, forelskelsene, kjærlighetssorgene, gutteturer, ferieturer og sene overtidskvelder.

Men du er ikke bra for meg, det har jeg innsett. Du har en dårlig innvirkning på meg, du bidrar ikke i min streben på å bli den jeg vil være.

Du er jo så søt, men der har du også roten til problemene. Du er for søt. Visst kan du være like smakfull og fremdeles like søt, sier du. Men falsk søt duger ikke. Falsk søt kan være verre enn altfor søt.

Gudene skal vite at jeg har prøvd å slå opp før, virkelig prøvd. Noen ganger har jeg klart meg alene i noen uker, enkelte ganger i måneder av gangen. Men du følger etter meg, du er overalt, og selv på ferier forfølger du meg og frister med din sødme uansett hvor jeg vender meg.

Men nå er det altså ugjenkallelig slutt.

Ja, jeg lot deg inn i huset på guttekvelden denne uken, men restlageret ble i dag donert bort til IT-avdelingen på jobben. De er helt ville etter deg der, skal vite.

Så hva nå? Jeg hadde tenkt til å gi familien din en sjanse til, kanskje bytte ut colasmak og sukker med naturlig mineralvann. «Godt vann» kaller du det. Riktignok på et utenlandsk språk, men okke som bedre enn all den tidligere fortærte sødme.

Jeg har derfor gjentatte ganger forsøkt å få BonAqua inn på brusautomaten på jobben, den automaten Coca Cola har satt ut der og fremdeles styrer.

Men nei. For vi er nemlig ikke mange nok som vil drikke litt sunnere, som vil kutte ned på sukkerinntak, kunstige søtningsstoffer og koffein-inntak.

Coca Cola vil ikke tjene nok penger på at jeg vil drikke litt sunnere. Så derfor forblir automaten på jobben stappfull av Cola, Cola Zero, Urge og Fanta. Bonaqua forblir visst bannlyst.

Vil jeg drikke sunt, vil ikke Coca Cola hjelpe meg. Greit, det. Vil ha du ha det på den måten etter alle disse år, må jeg leve med det.

Jeg slår opp – denne gangen for godt. Ingen flere utflukter, ingen flere forlokkende utflukter, ikke noe mer «Fordi jeg fortjener det», ikke noe mer unnskyldninger.

Fra nå av holder jeg meg til springen i vannet, og skulle jeg lengte tilbake til en verden med kullsyre i, vet jeg om noen produkter fra en vannkilde i Larvik som gjør susen.

Kjære Coca Cola!

Lev vel – måtte verden få færre velstående tannleger og diabetespasienter, din sødme til tross.

Hilsen Geir,
X-colaholiker

Er du alltid like rød i ansiktet?

Spørsmålet kom fra en asiatisk kollega og var aldeles oppriktig, som asiater gjerne er. Jeg kunne ikke annet en å svare ja. Jeg er jo faktisk så rød i trynet mesteparten av tiden. Etter 40 år med eksem er det ikke lenger noe vits i å benekte det.

Før var sykdommen lett å skjule, sårene kunne skjules av klærne, og bare de nærmeste visste om den lille borgerkrigen kroppen kastes inn i hver natt. Å få en hel natts søvn uten å klø seg til blods er like sjelden som å oppdage et nytt Abba i Melodi Grand Prix. Men så har altså elendigheten flyttet seg over til fjeset, og jeg begynner å kjenne hvordan Ole Gunnar Mikkelsplass har det.

Ikke at det er synd på denne skapningen. Tro meg, jeg er griseheldig. Griseheldig med hjemland, gift med drømmedama, har herlige unger, gode venner og en jobb jeg trives i. Og jeg tror alle har ett eller annet usynlig å slite med. Svigermødre, angst, regninger, restskatt og analkløe – hva vet vel jeg. Og for ordens skyld, jeg vil ikke vite det heller. Ikke alt. Det er bare litt mer synlig hos meg, jeg går rundt med en diagnose i kroppens utstillingsvindu, fjeset.

En gang utbrøt en kamerat “Se der kommer rødhuden, jo!” Det var en god replikk. Og en god fest. Litt utover kvelden blir de fleste litt rødmusset i fjeset på en fest. Men jeg slår dem allikevel, naturtalent som jeg er.

All den tid jeg ikke har tenkt til å sperre meg inne eller ikle meg hijab får mine omgivelser finne seg i å bli konfrontert med min opprørske hud. Jeg er egentlig for gammel til å bry meg. Ikke at jeg ikke prøver å pynte litt på fasaden i ny og ne. Jeg vet at åpne sår ikke akkurat er verdens beste syn, og at en tomatrød kollega kanskje ser rart utfor dem som ikke kjenner meg godt nok. Men ja, etter 8 timer i kontorlufta er huden tørrere enn et knekkebrød på en solfylt dag – i Sahara. Jeg vet det synes, og prøver å sparkle i det skjulte. Ikke fordi jeg er forfengelig, men fordi jeg bør. Drømmen om en rolig natt i ingenmannsland lever hver dag.

Om jeg ikke vet noe som hjelper? Joda, 40 års jakt på mirakelkurer, 20 års sammenhengende kanossagang mellom pilletrillere, healere, leger og alskens kjerringråd har gitt nok visdom til å fylle en wiki eller to. Moren min pirker fremdeles på meg om hun ser meg spise noe hun mistenker huden min vil reagere på. Hun har nå passert 70.

Visdommens grunnkjerne er at det meste ikke virker en dritt. Sykehusinnleggelsene funket utmerket, og det var jo gøy å være helt symptomfri. Bare så kjipt å måtte dopes ned for å få det til. Liksom ikke noe alternativ om en ønsker å delta i samfunnet heller. Siklende zombier er ikke etterspurt vare verken i familien eller i arbeidslivet. Bare på TV at det kan være gøy med sånne – og da stryker de jo gjerne med relativt kjapt.

Det beste alternativet jeg har funnet så langt er en streng (les: kjedelig) diett og å trene 6 dager i uken. Jeg har vært der, men det er lenge siden – og veien tilbake er lang. Jeg prøver, men selvdisiplinen er best når den kan lånes av andre. Colaen er i ute av kostholdet (igjen), og jeg karer meg på treninga et par ganger i uka. Det er en start om ikke annet. Så var det fortsettelsen da…

Hvem vet, kanskje jeg kan overraske med en hud med hudfarge om noen år? I mellomtiden er jeg som jeg er.

Noen ganger slår eksemtrynet heldig ut også. Det hender jeg får høre «Har du vært i Syden?» av folk jeg ikke treffer så ofte. Jo takk, sola tok godt i Syden – skulle nok brukt en høyere solfaktor. Men jeg kommer nok til å være like solbrent om tre uker.

For ja, jeg er alltid like rød i ansiktet.