La denne ut på Coca Cola Norge sin FB-side i dag. Here we go again — gi meg styrke!

***

Kjære Coca Cola. 

Du og jeg har vært sam­men lenge, fak­tisk i flere tiår. Du har stått ved min side i hverdag og fest, i gode så vel som i vonde dager. Du har vært med på hver eneste opp- og ned­tur i livet, forelskelsene, kjærlighetssor­gene, gut­te­tur­er, feri­etur­er og sene overtidskvelder. 

Men du er ikke bra for meg, det har jeg innsett. Du har en dårlig innvirkn­ing på meg, du bidrar ikke i min streben på å bli den jeg vil være. 

Du er jo så søt, men der har du også roten til prob­lemene. Du er for søt. Visst kan du være like smak­full og fremde­les like søt, sier du. Men fal­sk søt duger ikke. Fal­sk søt kan være verre enn alt­for søt. 

Gudene skal vite at jeg har prøvd å slå opp før, virke­lig prøvd. Noen ganger har jeg klart meg alene i noen uker, enkelte ganger i måned­er av gan­gen. Men du føl­ger etter meg, du er over­alt, og selv på ferier for­føl­ger du meg og fris­ter med din sødme uansett hvor jeg vender meg. 

Men nå er det alt­så ugjenkallelig slutt. 

Ja, jeg lot deg inn i huset på gut­tekvelden denne uken, men rest­lageret ble i dag don­ert bort til IT-avdelin­gen på jobben. De er helt ville etter deg der, skal vite. 

Så hva nå? Jeg hadde tenkt til å gi fam­i­lien din en sjanse til, kan­skje bytte ut colas­mak og sukker med naturlig min­er­al­vann. «Godt vann» kaller du det. Rik­tig­nok på et uten­land­sk språk, men okke som bedre enn all den tidligere fortærte sødme. 

Jeg har der­for gjen­tat­te ganger forsøkt å få BonAqua inn på brusauto­mat­en på jobben, den auto­mat­en Coca Cola har satt ut der og fremde­les styrer. 

Men nei. For vi er nem­lig ikke mange nok som vil drikke litt sun­nere, som vil kutte ned på sukkerin­ntak, kun­stige søt­ningsstof­fer og koffein-inntak. 

Coca Cola vil ikke tjene nok penger på at jeg vil drikke litt sun­nere. Så der­for for­blir auto­mat­en på jobben stapp­full av Cola, Cola Zero, Urge og Fan­ta. Bonaqua for­blir visst bannlyst.

Vil jeg drikke sunt, vil ikke Coca Cola hjelpe meg. Gre­it, det. Vil ha du ha det på den måten etter alle disse år, må jeg leve med det. 

Jeg slår opp – denne gan­gen for godt. Ingen flere utfluk­ter, ingen flere for­lokkende utfluk­ter, ikke noe mer «For­di jeg fort­jen­er det», ikke noe mer unnskyldninger. 

Fra nå av hold­er jeg meg til sprin­gen i van­net, og skulle jeg lengte tilbake til en ver­den med kull­syre i, vet jeg om noen pro­duk­ter fra en vannkilde i Larvik som gjør susen. 

Kjære Coca Cola! 

Lev vel – måtte ver­den få færre vel­stående tannleger og dia­betes­pasien­ter, din sødme til tross. 

Hilsen Geir,
X‑colaholiker

Spørsmålet kom fra en asi­atisk kol­le­ga og var alde­les opprik­tig, som asi­ater gjerne er. Jeg kunne ikke annet en å svare ja. Jeg er jo fak­tisk så rød i trynet mesteparten av tiden. Etter 40 år med eksem er det ikke lenger noe vits i å benek­te det.

Før var syk­dom­men lett å skjule, sårene kunne skjules av klærne, og bare de nærmeste vis­ste om den lille borg­erkri­gen krop­pen kastes inn i hver natt. Å få en hel natts søvn uten å klø seg til blods er like sjelden som å oppdage et nytt Abba i Melo­di Grand Prix. Men så har alt­så elendigheten fly­t­tet seg over til fje­set, og jeg beg­yn­ner å kjenne hvor­dan Ole Gun­nar Mikkel­splass har det.

Ikke at det er synd på denne skap­nin­gen. Tro meg, jeg er grise­heldig. Grise­heldig med hjem­land, gift med drømmedama, har herlige unger, gode ven­ner og en jobb jeg trives i. Og jeg tror alle har ett eller annet usyn­lig å slite med. Sviger­mø­dre, angst, reg­ninger, rest­skatt og analk­løe – hva vet vel jeg. Og for ordens skyld, jeg vil ikke vite det heller. Ikke alt. Det er bare litt mer syn­lig hos meg, jeg går rundt med en diag­nose i krop­pens utstill­ingsvin­du, fjeset.

En gang utbrøt en kam­er­at “Se der kom­mer rød­hu­den, jo!” Det var en god rep­likk. Og en god fest. Litt utover kvelden blir de fleste litt rød­mus­set i fje­set på en fest. Men jeg slår dem allikev­el, natur­tal­ent som jeg er.

All den tid jeg ikke har tenkt til å sperre meg inne eller ikle meg hijab får mine omgivelser finne seg i å bli kon­fron­tert med min opprørske hud. Jeg er egentlig for gam­mel til å bry meg. Ikke at jeg ikke prøver å pynte litt på fasaden i ny og ne. Jeg vet at åpne sår ikke akku­rat er ver­dens beste syn, og at en toma­trød kol­le­ga kan­skje ser rart utfor dem som ikke kjen­ner meg godt nok. Men ja, etter 8 timer i kon­tor­lufta er huden tør­rere enn et knekke­brød på en sol­fylt dag – i Sahara. Jeg vet det synes, og prøver å sparkle i det skjulte. Ikke for­di jeg er for­fen­gelig, men for­di jeg bør. Drøm­men om en rolig natt i ingen­manns­land lever hver dag.

Om jeg ikke vet noe som hjelper? Joda, 40 års jakt på mirakelkur­er, 20 års sam­men­hen­gende kanos­sagang mel­lom pil­letrillere, heal­ere, leg­er og alskens kjer­ringråd har gitt nok vis­dom til å fylle en wiki eller to. Moren min pirk­er fremde­les på meg om hun ser meg spise noe hun mis­tenker huden min vil rea­gere på. Hun har nå passert 70.

Vis­dom­mens grunnkjerne er at det meste ikke virk­er en dritt. Syke­husinn­leggelsene fun­ket utmer­ket, og det var jo gøy å være helt symp­tom­fri. Bare så kjipt å måtte dopes ned for å få det til. Lik­som ikke noe alter­na­tiv om en ønsker å delta i sam­fun­net heller. Sik­lende zom­bier er ikke etter­spurt vare verken i fam­i­lien eller i arbei­d­slivet. Bare på TV at det kan være gøy med sånne – og da stryk­er de jo gjerne med rel­a­tivt kjapt.

Det beste alter­na­tivet jeg har fun­net så langt er en streng (les: kjedelig) diett og å trene 6 dager i uken. Jeg har vært der, men det er lenge siden — og veien tilbake er lang. Jeg prøver, men selv­disi­plinen er best når den kan lånes av andre. Colaen er i ute av kosthold­et (igjen), og jeg kar­er meg på treninga et par ganger i uka. Det er en start om ikke annet. Så var det fort­set­telsen da…

Hvem vet, kan­skje jeg kan over­raske med en hud med hud­farge om noen år? I mel­lomti­den er jeg som jeg er.

Noen ganger slår eksemtrynet heldig ut også. Det hen­der jeg får høre «Har du vært i Syden?» av folk jeg ikke tre­f­fer så ofte. Jo takk, sola tok godt i Syden – skulle nok brukt en høyere sol­fak­tor. Men jeg kom­mer nok til å være like sol­brent om tre uker.

For ja, jeg er alltid like rød i ansiktet.