Sandeslet­ta i motvind, må gire ned for å holde frem­driften. Stop­per i Sande etter 4 km med hold, tung i såv­el hode som pust. Lyden av ast­ma­tiske bronki­er i vårvind. Bunkr­er sports­drikk (les: over­spriset vann med sukker i) og en plate melkesjokolade. 

Glir opp Prestegård­salleen i en fart som ville impon­ert alle i “Vi over 60”-foreningen, eller kan­skje ikke… 

For­later sen­trum og gir meg bon­de­landet i vold. Luk­ta av nyvendt jord. Bøn­dene som tøf­fer over jor­dene. Solnedgang over Vest­sko­gen uten av det blir nevn­everdig mørkt av den grunn. 

Norges største fjøs bidrar til luk­ta over Salongåsen. Gam­le hus. Ned­falne låver. En gam­mel Vol­vo PV stasjonsvogn i en låve. Hauger av møkk som ven­ter å å gi nytt liv til et jorde. kul­da som stryk­er over fin­grene når hjuø­lene får fart på seg i nedoverbakkene. 

Ungene som tren­er på gress­ba­nen som banen som fremde­les er omkranst av snø. bekken som klukker i sitt ett, full av vann og liv.
Små­jen­tene jeg syk­ler for­bi i bun­nen av bakken. De samme jen­tene som syk­ler for­bi på top­pen av bakken. Jeg gir pokker og kon­sen­tr­erer meg om å puste. Og fort­sette å tråkke. 

Sykkel­stien som bær­er preg av tele­hiv på richetrs skala. 

Endelig over halvveis, nesa vender hje­mover, Oppover, bor­tover og nedover. Noen ganger fort, andre ganger sakte. 

Syk­lis­ter i mot i sine fan­tom­drak­ter. Jeg i vin­terun­dertøy, ski­genser jogge­bukse og joggesko. Sykke­buk­sa med airbag i bak­en lig­ger fremde­les sam­men med som­merk­lærne på loftet. Nei, jeg er ikke en av dere. Og jeg er treg.

Bøn­dene fremde­les ute i nye arbei­d­sh­ester og ank­tikke Mqassey Fer­gu­son fra før jeg så dagens lys. Det kalde guf­set fra sko­gen hvor kong vin­ters etter­laten­skapen hold­er stand. 

Hvitveisen i grøf­ta. Nye hus, gam­le hus, stas bygg og kråkeslott. Veien som slyn­ger seg gjen­nom land­skapet omtrent som en elv som graven sin eget leie.
Naboer som sladr­er over hekken slik naboer skal. 

En slurk sukker­vann og en bit sjoko­lade. Smak­er bedre når du har blods­mak i kjeften.
Tilbake over Sandeslet­ta. Sender en takk for at vin­den har løyet — det pleier å blåse motvin­den uansett hvilken vei du syk­ler der. 

Bronkiene klager ikke lenger, de har kom­met seg over sjokket og god­tatt kveldsøkten.
Den barnslige gle­den av å svinge inn i egen gate. Kla­tr­er ustø av sykke­len. Mot­står fris­telsen til å poste Run­k­eep­er­da­ta på alskens sosiela medi­er, tal­lene vil ikke imponere noen allikevel.

Et par timer med et annet per­spek­tiv på ver­den, men litt flere sanser koblet inn. En innsats for bedre samvittighet.

Et skritt til et sun­nere liv, eller unntaket til rege­len som bekrefter egen latskap. Såpass ærlig må man være. 

Ny mulighet i mor­gen til å unngå sofaen, til å luk­te på lands­bygds, til å pine bronkiene. Foreløpig skylder jeg fremde­les kondis. Men det kan jo endre seg.