I 1997 hender dette
- Den første Harry Potter-boken publiseres.
- Børge Ousland blir den første som krysser Antarktis alene.
- Prinsesse Diana av Wales dør i en bilulykke i Paris.
- Sauen Dolly blir klonet i Skottland.
- Rosenborg blir seriemester i fotball, Vålerenga blir cupmester.
- Filmen Titanic setter publikumsrekorder verden over.
- Teletubbiene, «Ally McBeal» og «Buffy the vampire slayer» debuterer på TV.
- Labour vinner valget i Storbritannia, og Tony Blair blir ny statsminister.
- Kina overtar kontrollen over Hong Kong.
- «Don’t speak» (No doubt), «Barbie girl» (Aqua) og «When Susannah Cries» (Espen Lind) topper norske hitlister.
- Og Geir møter Marianne for første gang
Det var ingen vanlig lørdagskveld. Jeg hadde akkurat fylt 28, og bursdager er obligatorisk en grunn til bytur. Vel, egentlig trengte vi gutta ingen annen grunn enn å være single. Slik sett var det kanskje en helt vanlig lørdagskveld allikevel.
Forventningene var som de hadde vært enhver lørdagskveld tidligere, bli litt full, ha det gøy, imitere en slags dansing på dansegulvet, se på damer og snuble hjem med en kebab i fjeset.
Noe Casanova var jeg aldri, og kontakten med det annet kjønn besto stort sett i å konversere med de damene kameratene sjekket opp.
Som vanlig var dansegulvet fullt, og etterhvert kon vi i kontakt med en jentegjeng som også var ute og feiret bursdag. Bursdagsbarnet het Marianne, var pen som få og likte å danse. I tillegg var hun morsom å prate med og ja, hun pratet faktisk med meg — en uvant opplevelse. Jeg var mest vant til å spille rollen som den klovnete kameraten til han kjekke typen.
Da Marianne og venninnene hennes forlot lokalet den kvelden måtte jeg løpe etter og spørre om etternavnet. Postmann som jeg var (hverfall på lørdager) visste jeg at et fornavn er et skralt grunnlag for en navnejakt.
Den kvelden lot jeg kebab være kebab. Jeg hadde andre ting i tankene. Straks etter at jeg hadde snublet hjem, slo jeg opp i telefonkatalogen på Marianne Larsen og fant henne i Kvernveien. Rett navn, rett område — det måtte være henne. Stikk i strid med alle sjekkeregler kunne jeg ikke vente, og tok en telefon. Klokka var halv fire på søndagsmorgen.
Til mitt store sjokk tok den selvsamme Marianne telefonen, og vi skravlet lenge den natta. Skravlet og lo om hverandre. Hun hadde en herlig humor — hvem kan vel unngå å bli sjarmert av ei som liker KLM?
Det skulle gå et begivenhetsrikt år før jeg fikk ovetalt henne til å bli kjæresten min, men det var verdt hver eneste frustrasjon og prøvelse.
I dag har vi kjent hverandre i 13 år (på dagen) og vært sammen i 12. Hun har gitt meg en grunn til å elske livet, gitt meg verdens beste kjæreste og kone, og skjenket meg en nydelig familie attpåtil.
I kveld vil jeg ta en skål for min kjære Marianne. Takk for at du kom inn i livet mitt denne 4. oktober 1997, og takk for du tross alle mine feil fremdeles er ved min side. Gleder meg til å ha 4. oktober som fast merkedag for oss til den dagen jeg stuper, og enda litt lenger.
Jeg elsker deg, jenta mi! Du er min definisjon av et lykkelig liv.