Jeg kjen­ner meg selv bedre enn å klage på utstyret. Men mine gode fysik­er- og ingeniørkol­le­gaer kan sikkert fork­lare forhold­et mel­lom fart og frik­sjon på et gitt underlag.

Vi var 5 denne gan­gen. Jeg, rakrygget og oppreist sit­tende på min hybridsykkel, de andre 4 på rac­er­syk­ler. Du vet sånne med bukkestyre, vekt på 5 gram og dekk like tykke som en blyantspiss. Jeg har sett insekt med større vei­grep enn disse doningene.
Utrykket hybridsykkel har ikke noe med miljøvenn­lighet å gjøre, det over­later vi til hybrid­bi­lene. En hybridsykkel er en sykkel. En sånn med rett styre, mid­dels store dekk og fes­temu­ligheter for bagas­je­brett. Jeg har ikke bagas­je­brett. Men jeg har ringek­lokke, 2 skjer­mer og refleks på hjulet. Ført­nevnte er påbudt — mine sykkelkumpan­er lik­er visst å leve på kan­ten av loven.

Men hybridsykkel, alt­så. En sykkel Thor Hushovd ville ment ikke egn­er seg for gatesyk­ling, mens det neppe ville være det Rune Høy­dahl ville val­gt for en tur over stokk og stein. En sykkel som får rac­er­syk­lis­ten til å utbryte “Næh, så tjukke dekk, a!”. Noe som bringer oss til fart og frik­sjon på gitt underlag.

Jeg hadde tydeligvis plen­ty med frik­sjon, ikke så mye fart. Men min tak­tikk er den samme okke som. Bli enige om ruta, se rac­er­syk­lis­tene jevnt og trutt dra fra uten tilsynela­tende å bli anpustne en gang, og så satse på at de stop­per og ven­ter noen kilo­me­ter oppover langs Drammensvassdraget.

Og når jeg tar dem igjen, fort­sett å tråkk. I 200 meter lig­ger jeg i tet før blyantspiss­dekkene igjen ruller for­bi. “Se opp for sprekkene i asfal­ten, gut­ter”, lyder beskje­den fra tet. I det min­ste en beskjed jeg kan ignorere. Jeg har jo tjukke dekk, må vite.  Så mens andre må bytte slange, får jeg en pust i bakken.

Etter 4 mil er jeg dog ikke lenger sist i fel­tet; et par lat­terlige kilo overvekt hjelper vis­st­nok i dette reg­nestykket med vekt, frik­sjon, fart når nedover­bakkene omsider vis­er seg.
Om to måned­er står jeg på en start­strek i Sverige og skal tråkke 8 mil over stokk og stein. På start­skil­tet står det #Sliten­Mann. Fremde­les med en hybridsykkel. Da kom­mer noen til å utbryte “Næh, så tynne dekk, a!”. Og de kom­mer til å ha rett. Dekkene er hakket for tynne til Grenserit­tet. Men de får duge.

Jeg har i det min­ste en sykkel — og den er i bruk.

Jeg slip­per å bli kald når jeg stadig må vente på sinkene ( for­di det er meg). Jeg har alltid noen å strekke meg etter. Jeg får mak­si­malt ut av turen mens andre bare kjør­er på 50% av topp­farten. Jeg har aldri den krevende tet­plassen, men lig­ger alltid bak. Hvis jeg klar­er å holde følge, da.

Takk til Jon, Steinar og Mar­ius for god drah­jelp. Takk til Geir-Arne som for­barmet seg i den ver­ste motvin­den. Uten hans rygg ville jeg blåst rett tilbake til start.

Jeg innehar fremde­les vervet “Sliten mann i rare klær”. Nå også med geri­atrisk ganglag.

Kall det hva du vil. For meg er midtlivskrise når mid­de­lal­drene menn gjør ting de helst ikke burde gjøre — for å des­per­at påberope den en ung­dom de ikke lenger har. En ung­dom hvor de var sterke og spreke.   Greia er at jeg var aldri sprek. Jeg var aldri et ungt, lovende idrettstal­ent. Geir hadde eksem, Geir var halt, Geir drev ikke med idrett.

Så når jeg for første gang i livet er med i et idrettsarrange­ment som utøver, når jeg for første gang i livet opplever å passere en mållinje er det ikke alder­dom­men som har skremt meg til det. Det er til­feldigheter, kalen­derkræsj og en liten dæsj grup­pe­press. Vi VET jo alle at krop­pen trives bedre i en sofa enn i et sykkel­ritt. Heldigvis har hjer­nen det siste ordet. Av og til.

Ett sykkel­ritt var målet, og Dram­mensfjor­den rundt var en god kan­di­dat. 6 mil langs Dram­mensfjor­den, en fin tur for hele fam­i­lien, en van­lig tren­ingsrunde unnagjort på 2–3 timer.

Men datoen var booket, så jeg måtte finne et annet sykkel­ritt. Val­get falt på Grenserit­tet. Ikke helt den samme fam­i­li­etur-pro­filen.   Så hvor­dan husker jeg da Grenserit­tet? Som om det var i går. For det var det jo. I går, alt­så. 7500 syk­lis­ter, 8 mil over stokk og stein i et mete­o­rol­o­gisk mang­fold som bare man­glet snøvær.

Selve løpet gikk så som så, men jeg er fornøyd med innsat­sen forhold­ene tatt i betraktning.

Fam­lende første 2 mil. Litt mye adren­a­lin, uvant å se pulsen hoppe til 175 en de første bakkene.

Punk­terin­gen etter 3 mil var kjedelig. Dette tok da f… til tid. Hadde rik­tig­nok ikke skiftet slange på en sykkel siden 1985. Men det gikk da bra, trodde jeg. Til jeg kom meg på sykke­len igjen.

Da oppdaget jeg at jeg ikke kunne en dritt om syk­ler lenger. For når kranken glip­per litt etter hvert 5. tråkk, hva lyder diag­nosen, herr sykkel­reparatør Waaler? «Ehhh… Noe er galt, lizm på en måte, kanskje?»

Eneste utvei var å tråkke på 5 ganger, vente litt på glip­pen, og så tråkke på igjen nye 5 ganger. Blir ikke noe storm­ritt av det. Da hjalp det jo at vær­gu­dene bestemte at det var på tide med en dusj. En sol­id dusj, med musikk til.   Etter 4 mil var tanken på å bryte besnærende, men ikke faen om jeg skulle ankomme Halden i buss. Da vel­ger jeg heller å bli plukket opp langs løy­pa med beskjed om at nå har alle gått hjem. Og jeg ville ikke blitt over­ras­ket om det gikk slik. På 4 milsstasjo­nen holdt de på å rydde sam­men. Jeg sender en takk til gut­ta i Birk-tel­tet som ennå holdt ut, og som fikk skikk på donin­gen min igjen.   Når jeg atter var klar for innsats, var klok­ka 14:27. Jeg var halvveis, og hadde brukt 3,5 timer. Foren­klet hodereg­n­ing tilsa at jeg ville bruke 7 timer på hele løpet… HÆ?!!

Jeg har aldri vært noe sports­fan­tast. Jo, jeg hadde en peri­ode der jeg klarte å sam­le opp nok selv­disi­plin til å løfte litt skrot lenge nok til å se forskjell i speilet. Men konkur­ran­se­in­stink­tet er svakt.

Men ikke klok­ka 14.27 denne dagen.

De fleste at etternølerne hadde for lengst syk­let for­bi meg mens jeg plun­dret med sykke­len. Det var på tide å jak­te igjen. Og jak­ta var mor­som — hver rygg jeg så skulle forseres, passeres og ned­kjem­pes. Jeg hadde nok ener­gi, en sykkel som fungerte og et mål; tråkk som faen. Hver syk­list som ble passert var en liten seier i seg selv, og jeg fort­satt til mål­passer­ing. De to siste passerte jeg 2 meter før mål.

Første halvdel av løpet bruk­te jeg 3,5 timer på. Siste halvdel gikk unna på 1 time og 16 minutter.

Så; var det gøy? Ja.

Hva husker jeg best?

Pub­likum; de små klyn­gene med fast­boende som hei­et oss frem, også vi som kom sist i løy­pa. De som kunne fortelle at nå var det bare nedover­bakker igjen. Selv om de tok litt feil.   Skjebnene: De som ble frak­tet vekk på båre med nakkestøtte. De som satt for­pint langs løy­pa mens andre bekym­rede syk­lis­ter spurte om de hadde hatt hjerteprob­le­mer før. De som med alt for tal­ende kroppsspråk tril­let syk­lene sine i feil ret­ning, med øde­lagte kjed­er, knek­te ped­aler, dekk som hadde punk­tert for siste gang. Det er grenser på hvor mange ekstra slanger du får med deg. De med kram­per og ben stive som jern­banesviller. De som åpen­bart var lenger uten­for kom­fort­so­nen enn meg.

Løy­pa: Hvor fort fine sti­er blir til gjørmebad.

Så gjør jeg det igjen? Du men­er, sitte i bil 4–5 timer tur-retur, for å syk­le 5 timer, uten å se snurten av noen jeg kjen­ner? (ikke at jeg hadde for­ven­tet det).

Kan­skje det.

Nå har jeg rik­tig­nok bevist det jeg ville. Men så jeg har jeg plut­selig en tid å forbedre også.

Rart med det…

4 fra vår gruppe val­gte å fort­sette til Hokksund etter å ha syk­let fra Dram­men til Mjøn­dalen, og jeg var en av dem. 

Litt høyere tem­po og dit­to puls. Noe elitesyk­list har jeg ingen likhet­strekk med, men jeg slang meg med og tråkket så godt jeg kunne. Ryk­tet sprer seg fort, og i Hokksund hadde sågar et musikko­rps tatt opp­still­ing og spilte for full musikk da firerban­den rul­let inn i Hokksund sen­trum. Godt opp­møte med pub­likum var det også. 

Vi takket med et lite nikk og tråkket videre. Ethvert stopp utover 2 min­ut­ter frem­bringer vis­st­nok stive ben, noe man ikke vil ha når det er skarve 2,5 mil hjem. Ergo tråkket vi, og lot musikan­tene blåse en lang marsj videre.

Det er lett å angre på at man har yppet seg mot de ivrig­ste gut­ta i klassen, men jeg kler jum­bo­plassen godt. Det ver­ste var nok luk­ten av norsk som­mer, grill­mat i de 1000 hjem, for ikke å snakke om de liflige duftene som Klausens bak­eri klar­er å utson­dre på en tirs­dags ettermiddag. 

Har fra før fått noen bemerkninger om så vel reflekser på hul­jene og ringek­lok­ka jeg har blitt forært av Mar­i­anne. Men ringek­lokke trengs for å si i fra litt før sykkel­hju­lene truer med å gnage seg inn i hun­deeier-leg­ger langs Dram­men­sel­vas bredder. 

Og vel inne i Dram­men svingte vi av ved Ypsilon over til Union, hvor gjen­gen som ga seg i Mjøn­dalen satt og spiste ital­ien­sk is. Duh… 

Og jog­gu satt det ikke nok et korps på plassen og annon­serte vår ankomst med enda en feiende marsj. Det er hyggelig å bli satt pris på., men det får da være grenser. Det er nesten pin­lig å bli en slik opp­merk­somhet til del. Vi kvit­terte med nok et nikk og la ut på siste etap­pen hjem. Uten ital­ien­sk is – med­brak­te rosin­er får holde lenge. Det, og vann. 

Noen gang syk­let Kob­bervikdalen sørover? Hvis ikke, har du ikke gått glipp av noe. De siste 3 kilo­me­tre gikk i svak oppover­bakke , type «rullator»-modus igjen. Merk­er visse prob­le­mer med å forsere trap­per etter endt sykkel­tur, men blods­mak­en er i ferd med å gi seg. For denne gang.

Når hjer­nen overøs­er meg med grun­ner til at jg over­hodet ikke skal sitte på en sykkel og tråkke. Den ramser opp alle de behagelige, avs­lap­pende tin­gene jeg kunne ha gjort. Ligge i armene til kona , se på TV, spille dataspill, spise god­terier – gudene vet at hjernebarken er i et kreativt hjørne når jeg leg­ger ut på tur.

Etter en halv­time innser jeg at om jeg snur nå, har jeg bare en times tur å skryte av. Da kremter egoet mitt, det synes ikke det er nok. Så jeg tråkker videre. 

Hold­er øye med pulsen i stedet for farten. Pul­sklok­ka har fun­net ut at jeg er «mod­er­at» i form. Sikkert bare en bil­lig smisk­ing for å vise at den var verdt investerin­gen. Lar meg ikke imponere av kine­sisk elek­tron­ikk, men lar den fort­sette å måle. Å leke seg med data etter en tur tiltaler ner­den i meg. 

I bakkene møter jeg igjen «rullator»-modus. Bilene suser for­bi som om det skulle vært et Formel 1‑løp. De kjør­er sikkert ikke fortere enn 30 km/t. Kys­ten peprer meg med luk­ten av bon­de­land, nys­lått gress, ram­salt sjø og våtmarker. 

Mot­står fris­telsen til å stoppe på en kiosk i Svelvik. De har soft-ice. Jeg er svak for soft-ice, og har en tul­lete liten pon­dus som bevis­er det. 

Nåja, jeg er svak for mye usunn mat. Så er da hjer­nen fremde­les pro­gram­mert etter steinalder-livet. Finner du mat, så spis. Finner du god mat, så spis til du sprekker. Det kan bli lenge til stam­men din igjen får felt en mammut. 

Triller gjen­nom en sør­land­sidyll med trange gater og hvit­malte hus, så langt nord på sør­land­skys­ten det er mulig å komme. 

Fremde­les lig­ger veien klistr­er nær vannkan­ten. Van­net er gult av pollen, svanene hvite og jeg har sikkert et lett rødskjær. 

Sykkel­gjenger i mot­satt ret­ning tråkker infer­nal­sk — man har tydeligvis kondis nok til å skravle. Jeg kunne ikke pratet med meg selv om jeg hadde vil­let. Og ja, det hen­der jeg prater med meg selv i ledi­ge stun­der. Bare ikke nå. 

Dram­men åpen­bar­er seg, først med indus­tri­om­råder, så med gam­le arbei­der­strøk før jeg tråkker inn i 3040. Den gam­le postru­ta mi fra dagene som lørdagsvikar, hvor jeg selv fly­t­tet inn til slutt. 

Denne gan­gen stop­per jeg på et vannhull, og hjer­nen er helt enig i at jeg har fort­jent påfyll. Sliten mann i teite klær. Ensin? Nei takk, men jeg tar gjerne en sjoko­lade og noe og drikke. Fris­ter å bestille en bil­vask for å få avkjølt seg, men jeg betakker meg. 

Hje­mover merkes det at energien en dal­ende, men jeg tråkker på. Hjemveien er den beste på enhver tur. 

Får tilrop fra en vare­bil – en tulling trykker seg ut gjen­nom vin­duet på pas­sas­jer­setet og utstøter et run­gende «Ihaaaa!!» Tar det som en kom­pli­ment, selv om jeg ikke ser ut som Tex Willer. 

På Sandeslet­ta har vin­den løyet, og jeg takker med å sette inn en siste spurt de siste kilo­me­terne hjem. Nå skal steinalder­hjer­nen få det som den vil – sofaen neste!

Det er min første lang­tur på sykkel iført net­topp — sykkelk­lær. Jogge­buk­sen og ski­genseren er erstat­tet av etter­sit­tende sykkelk­lær av et kun­st­ma­te­ri­ale jeg sikkert ikke kan uttale. Jeg kjen­ner meg naken — med bleie på. Jeg har ingen minne om en lig­nende følelse, men det er godt over 40 år siden jeg fak­tisk var naken med bleie på. 

Heldigvis kan man ikke se hvor­dan jeg føler meg, der jeg på ny krysser Sandeslet­ta i motvind. Jeg blir ikke sett og vur­dert, jeg blir bare reg­istr­ert. Syk­list på sykkel­sti. Enda går det ikke fort nok til å hevde at riksveien er eneste alter­na­tiv fremkomstvei. 

Klærne lover mer enn jeg kan holde. Klærne hevder at jeg jeg er en sykke­len­tu­si­ast som med største glede pin­er jeg selv i timevis hver dag for å lade opp til et eller annet macho 40-års kriseløp som Birken eller noe. Klærne sier ingent­ing om at jeg kun en gang i livet har syk­let over 3 mil på en og samme dag. Og det var på tirs­dag. I joggebukse. 

Men så er vi da på tur i fan­tomet­drakt. Eneste som er igjen av den gam­le stilen er ten­nis­sokkene og joggeskoene.
Og noe skjer. Andre syk­lis­ter i sine egne fan­tom­drak­ter hilser. Ikke med hele hån­da som motorsyk­lis­tene, men med et nesten umerke­lig nikk, og er grin av et forsøk på smil. Ikke lett å smile naturlig når krop­pen er full av melkesyre, må vite. Over­bærende er de, hele gjen­gen. Av og til står nåla på mitt innbilte speedome­ter på hastigheten «rul­la­tor». Jeg skylder på motvind.
Skit sam­ma. Jeg er ute på egen hånd, og konkur­rerer ikke med andre enn meg selv. Og så lenge jeg føl­ger mitt eget mantra, vin­ner jeg. Mantraet er «Husk på puste, fort­sett å tråkk.» Et tråkk, et til og et til. 

Krop­pen job­ber i jevnt tem­po, hjer­nen går på spare­bluss. Etter en mil angr­er jeg på at jeg glemte inhala­tor. Ast­ma­tiske bronki­er i pol­len­rik føn­vind har sin egen sang for folk som oss. Et tråkk til, og så et nytt ett.
Det er hel­ligdag og flag­gdag, Alle flaggene jeg ser blås­er mot meg, de blafr­er og ler skade­fro over denne rarin­gen som puster, peser og tråkker. Men min­ut­tene og kilo­me­terne går, og jeg tråkker. Tråkker, observer­er og fun­der­er. Hjer­nen får fris­lipp. Ikke noe stress, bare tråkking.
Har allerede hop­pet over første vannhull i Sande. For­di det blir som regel mer enn bare vann. Brus, is og sjoko­lade. Har jeg lik­som ikke fort­jent det? Nja, egentlig ikke. 5 kilo­me­ters syk­ling er ikke mange kalo­riene, melkesjoko­lade derimot…
Bry­ter fart­grensen ned mot Klev­jer­ha­gen. Impon­ert? Tja, det var ned­satt hastighet, men i mitt hode teller det. Nærmer seg vendepunk­tet for en 2‑mils tur. Lun­gene henger med enn så lenge. Vi prøver litt lenger. 

Sande­byg­dene er som en ver­i­ta­bel berg-og-dal­bane. Mye opp og ned, svin­gene er mange. Største forskjellen fra tivoli er man­ge­len på drah­jelp i oppover­bakkene. Og pop­corn. Lite prak­tisk med pop­corn på sykkel­tur. Ikke det at det er stan­dar­d­utrust­ning på Speed­mon­ster på Tusen­fryd heller. Det skulle tatt seg ut. Jeg fikk plut­selig lyst til å prøve. 

Nyter å obser­vere ver­den i et roligere tem­po enn van­lig. Ingent­ing haster, det er bare å fort­sette å tråkke. Hes­ter, kuer, geit­er. En død grevling som blir under­søkt av en fam­i­lie på sykkel. Ved­der på at 10-årin­gen vil ha den med hjem. Han nek­ter å gå opp på sykke­len igjen, jeg tråkker forbi. 

Raskt skifter sce­nen fra bon­de­land til urban dra­bant­by, og endelig en tråkkepause ned Aus­tad på vei mot fla­ta i Drammen.
Stavr­er inn på en bensin­stasjon, lat­er som at bena er uberørt av turen. Nå trenger krop­pen næring. Melkesjoko­laden har spun­net i hodet den siste timen, nå skal den bli virkelighet. 

Omsider vender nesen hjem, og det er godt å se at gress-stråene langs veien bøy­er seg med fart­sret­nin­gen min, og ikke mot. Passer­er jobben, og noter­er tiden. Tanken på å syk­le til jobb har slått meg, men ikke blir noe mål ennå. Innser dog at unnskyld­nin­gene blir stadig færre. På jobben er sykkel et helårs-fremkom­st­mid­del. Gærningene. 

Men akku­rat her og nå skal det fort­satt tråkkes 2 mil. Merk­er at bleiebuk­sa har sine fordel­er, sykkelsetet kjennes litt min­dre ut som et over­grep enn hva det pleier å gjøre.
Innimel­lom skimter jeg en og annen syk­list, og set­ter i gang jak­ten. Han/hun/det SKAL passeres. Noen er passert etter 300 meter, andre er seigere og hold­er ut i 2 kilo­me­ter før jeg tråkker for­bi. Jeg lat­er som det er den naturlig­ste ting, og prøver å puste nor­malt og tråkke uan­fek­tet videre. Sannheten er at blods­mak­en for lengst har overdøvet smak­en av melkesjoko­lade. Og de fleste jeg passer­er, er pen­sjon­is­ter. Men små seire er også seire. 

Da er det en god trøst å vite at Sandeslet­ta igjen åpen­bar­er seg foran meg. 4 kilo­me­ter med stiv sidevind. Motvind så god som noen.
Siste mot­bakkene står speedome­teret igjen på «rul­la­tor». Glad det ikke en en kapp­gang­tulling ute nå. Å bli for­bigått ville vært en smerte­full sykkelopplevelse. 

Sykkel­com­put­eren vis­er meg en masse tall jeg ikke bryr meg om. Jeg er hjemme. Sier takk til Run­K­eep­er, som 4,5 mil til tross ikke gir meg noen salutt. Damestem­men er fort­satt like uen­gas­jert som van­lig når hun ramser opp dagens sta­tis­tikk. Like sprudlende som sjamp­isen fra i fjor. 

Men jeg er hjemme. Fy pokker så godt!