I 4 år har jeg sett dem, sykkelfantastene på jobben. Elteks sykkelklubb, som ukentlig legger ut på treninger i high-tech klær, på sykler som sikkert ikke veier mer enn en pakke gjær. Spreke og blide.
Jeg har aldri vært begge deler på et sykkelsete. Ikke siden skoleturen til Andorsrud i 1985 eller der omkring.
Men nå er alle unnskyldningene brukt opp, og utstyrsmangelen (nesten) en saga blott.
Om en time legger gir jeg meg landeveien i kast med en sykkelklubb for første gang.
Men jeg holder stilen enn så lenge. Joggebukse, hvite tennissokker, skigenser og joggesko.
Tut hvis du ser meg, jeg er godt synlig der bak i troppen langs Sandes sideveier. Men ikke slå av en prat. Jeg har mer enn nok med å puste — og tråkke. Helst samtidig.