Midtlivskrise, sier du?

Kall det hva du vil. For meg er midtlivskrise når mid­de­lal­drene menn gjør ting de helst ikke burde gjøre — for å des­per­at påberope den en ung­dom de ikke lenger har. En ung­dom hvor de var sterke og spreke.   Greia er at jeg var aldri sprek. Jeg var aldri et ungt, lovende idrettstal­ent. Geir hadde eksem, Geir var halt, Geir drev ikke med idrett.

Så når jeg for første gang i livet er med i et idrettsarrange­ment som utøver, når jeg for første gang i livet opplever å passere en mållinje er det ikke alder­dom­men som har skremt meg til det. Det er til­feldigheter, kalen­derkræsj og en liten dæsj grup­pe­press. Vi VET jo alle at krop­pen trives bedre i en sofa enn i et sykkel­ritt. Heldigvis har hjer­nen det siste ordet. Av og til.

Ett sykkel­ritt var målet, og Dram­mensfjor­den rundt var en god kan­di­dat. 6 mil langs Dram­mensfjor­den, en fin tur for hele fam­i­lien, en van­lig tren­ingsrunde unnagjort på 2–3 timer.

Men datoen var booket, så jeg måtte finne et annet sykkel­ritt. Val­get falt på Grenserit­tet. Ikke helt den samme fam­i­li­etur-pro­filen.   Så hvor­dan husker jeg da Grenserit­tet? Som om det var i går. For det var det jo. I går, alt­så. 7500 syk­lis­ter, 8 mil over stokk og stein i et mete­o­rol­o­gisk mang­fold som bare man­glet snøvær.

Selve løpet gikk så som så, men jeg er fornøyd med innsat­sen forhold­ene tatt i betrak­t­ning.

Fam­lende første 2 mil. Litt mye adren­a­lin, uvant å se pulsen hoppe til 175 en de første bakkene.

Punk­terin­gen etter 3 mil var kjedelig. Dette tok da f… til tid. Hadde rik­tig­nok ikke skiftet slange på en sykkel siden 1985. Men det gikk da bra, trodde jeg. Til jeg kom meg på sykke­len igjen.

Da oppdaget jeg at jeg ikke kunne en dritt om syk­ler lenger. For når kranken glip­per litt etter hvert 5. tråkk, hva lyder diag­nosen, herr sykkel­reparatør Waaler? «Ehhh… Noe er galt, lizm på en måte, kan­skje?»

Eneste utvei var å tråkke på 5 ganger, vente litt på glip­pen, og så tråkke på igjen nye 5 ganger. Blir ikke noe storm­ritt av det. Da hjalp det jo at vær­gu­dene bestemte at det var på tide med en dusj. En sol­id dusj, med musikk til.   Etter 4 mil var tanken på å bryte besnærende, men ikke faen om jeg skulle ankomme Halden i buss. Da vel­ger jeg heller å bli plukket opp langs løy­pa med beskjed om at nå har alle gått hjem. Og jeg ville ikke blitt over­ras­ket om det gikk slik. På 4 milsstasjo­nen holdt de på å rydde sam­men. Jeg sender en takk til gut­ta i Birk-tel­tet som ennå holdt ut, og som fikk skikk på donin­gen min igjen.   Når jeg atter var klar for innsats, var klok­ka 14:27. Jeg var halvveis, og hadde brukt 3,5 timer. Foren­klet hodereg­n­ing tilsa at jeg ville bruke 7 timer på hele løpet… ?!!

Jeg har aldri vært noe sports­fan­tast. Jo, jeg hadde en peri­ode der jeg klarte å sam­le opp nok selv­disi­plin til å løfte litt skrot lenge nok til å se forskjell i speilet. Men konkur­ran­se­in­stink­tet er svakt.

Men ikke klok­ka 14.27 denne dagen.

De fleste at etternølerne hadde for lengst syk­let for­bi meg mens jeg plun­dret med sykke­len. Det var på tide å jak­te igjen. Og jak­ta var mor­som — hver rygg jeg så skulle forseres, passeres og ned­kjem­pes. Jeg hadde nok ener­gi, en sykkel som fungerte og et mål; tråkk som faen. Hver syk­list som ble passert var en liten seier i seg selv, og jeg fort­satt til mål­passer­ing. De to siste passerte jeg 2 meter før mål.

Første halvdel av løpet bruk­te jeg 3,5 timer på. Siste halvdel gikk unna på 1 time og 16 min­ut­ter.

Så; var det gøy? Ja.

Hva husker jeg best?

Pub­likum; de små klyn­gene med fast­boende som hei­et oss frem, også vi som kom sist i løy­pa. De som kunne fortelle at nå var det bare nedover­bakker igjen. Selv om de tok litt feil.   Skjebnene: De som ble frak­tet vekk på båre med nakkestøtte. De som satt for­pint langs løy­pa mens andre bekym­rede syk­lis­ter spurte om de hadde hatt hjerteprob­le­mer før. De som med alt for tal­ende kroppsspråk tril­let syk­lene sine i feil ret­ning, med øde­lagte kjed­er, knek­te ped­aler, dekk som hadde punk­tert for siste gang. Det er grenser på hvor mange ekstra slanger du får med deg. De med kram­per og ben stive som jern­banesviller. De som åpen­bart var lenger uten­for kom­fort­so­nen enn meg.

Løy­pa: Hvor fort fine sti­er blir til gjørme­bad.

Så gjør jeg det igjen? Du men­er, sitte i bil 4–5 timer tur-retur, for å syk­le 5 timer, uten å se snurten av noen jeg kjen­ner? (ikke at jeg hadde for­ven­tet det).

Kan­skje det.

Nå har jeg rik­tig­nok bevist det jeg ville. Men så jeg har jeg plut­selig en tid å forbedre også.

Rart med det…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *