Midtlivskrise, sier du?

Kall det hva du vil. For meg er midtlivskrise når middelaldrene menn gjør ting de helst ikke burde gjøre – for å desperat påberope den en ungdom de ikke lenger har. En ungdom hvor de var sterke og spreke.   Greia er at jeg var aldri sprek. Jeg var aldri et ungt, lovende idrettstalent. Geir hadde eksem, Geir var halt, Geir drev ikke med idrett.

Så når jeg for første gang i livet er med i et idrettsarrangement som utøver, når jeg for første gang i livet opplever å passere en mållinje er det ikke alderdommen som har skremt meg til det. Det er tilfeldigheter, kalenderkræsj og en liten dæsj gruppepress. Vi VET jo alle at kroppen trives bedre i en sofa enn i et sykkelritt. Heldigvis har hjernen det siste ordet. Av og til.

Ett sykkelritt var målet, og Drammensfjorden rundt var en god kandidat. 6 mil langs Drammensfjorden, en fin tur for hele familien, en vanlig treningsrunde unnagjort på 2-3 timer.

Men datoen var booket, så jeg måtte finne et annet sykkelritt. Valget falt på Grenserittet. Ikke helt den samme familietur-profilen.   Så hvordan husker jeg da Grenserittet? Som om det var i går. For det var det jo. I går, altså. 7500 syklister, 8 mil over stokk og stein i et meteorologisk mangfold som bare manglet snøvær.

Selve løpet gikk så som så, men jeg er fornøyd med innsatsen forholdene tatt i betraktning.

Famlende første 2 mil. Litt mye adrenalin, uvant å se pulsen hoppe til 175 en de første bakkene.

Punkteringen etter 3 mil var kjedelig. Dette tok da f… til tid. Hadde riktignok ikke skiftet slange på en sykkel siden 1985. Men det gikk da bra, trodde jeg. Til jeg kom meg på sykkelen igjen.

Da oppdaget jeg at jeg ikke kunne en dritt om sykler lenger. For når kranken glipper litt etter hvert 5. tråkk, hva lyder diagnosen, herr sykkelreparatør Waaler? «Ehhh… Noe er galt, lizm på en måte, kanskje?»

Eneste utvei var å tråkke på 5 ganger, vente litt på glippen, og så tråkke på igjen nye 5 ganger. Blir ikke noe stormritt av det. Da hjalp det jo at værgudene bestemte at det var på tide med en dusj. En solid dusj, med musikk til.   Etter 4 mil var tanken på å bryte besnærende, men ikke faen om jeg skulle ankomme Halden i buss. Da velger jeg heller å bli plukket opp langs løypa med beskjed om at nå har alle gått hjem. Og jeg ville ikke blitt overrasket om det gikk slik. På 4 milsstasjonen holdt de på å rydde sammen. Jeg sender en takk til gutta i Birk-teltet som ennå holdt ut, og som fikk skikk på doningen min igjen.   Når jeg atter var klar for innsats, var klokka 14:27. Jeg var halvveis, og hadde brukt 3,5 timer. Forenklet hoderegning tilsa at jeg ville bruke 7 timer på hele løpet… HÆ?!!

Jeg har aldri vært noe sportsfantast. Jo, jeg hadde en periode der jeg klarte å samle opp nok selvdisiplin til å løfte litt skrot lenge nok til å se forskjell i speilet. Men konkurranseinstinktet er svakt.

Men ikke klokka 14.27 denne dagen.

De fleste at etternølerne hadde for lengst syklet forbi meg mens jeg plundret med sykkelen. Det var på tide å jakte igjen. Og jakta var morsom – hver rygg jeg så skulle forseres, passeres og nedkjempes. Jeg hadde nok energi, en sykkel som fungerte og et mål; tråkk som faen. Hver syklist som ble passert var en liten seier i seg selv, og jeg fortsatt til målpassering. De to siste passerte jeg 2 meter før mål.

Første halvdel av løpet brukte jeg 3,5 timer på. Siste halvdel gikk unna på 1 time og 16 minutter.

Så; var det gøy? Ja.

Hva husker jeg best?

Publikum; de små klyngene med fastboende som heiet oss frem, også vi som kom sist i løypa. De som kunne fortelle at nå var det bare nedoverbakker igjen. Selv om de tok litt feil.   Skjebnene: De som ble fraktet vekk på båre med nakkestøtte. De som satt forpint langs løypa mens andre bekymrede syklister spurte om de hadde hatt hjerteproblemer før. De som med alt for talende kroppsspråk trillet syklene sine i feil retning, med ødelagte kjeder, knekte pedaler, dekk som hadde punktert for siste gang. Det er grenser på hvor mange ekstra slanger du får med deg. De med kramper og ben stive som jernbanesviller. De som åpenbart var lenger utenfor komfortsonen enn meg.

Løypa: Hvor fort fine stier blir til gjørmebad.

Så gjør jeg det igjen? Du mener, sitte i bil 4-5 timer tur-retur, for å sykle 5 timer, uten å se snurten av noen jeg kjenner? (ikke at jeg hadde forventet det).

Kanskje det.

Nå har jeg riktignok bevist det jeg ville. Men så jeg har jeg plutselig en tid å forbedre også.

Rart med det…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *