4 fra vår gruppe valgte å fortsette til Hokksund etter å ha syklet fra Drammen til Mjøndalen, og jeg var en av dem.
Litt høyere tempo og ditto puls. Noe elitesyklist har jeg ingen likhetstrekk med, men jeg slang meg med og tråkket så godt jeg kunne. Ryktet sprer seg fort, og i Hokksund hadde sågar et musikkorps tatt oppstilling og spilte for full musikk da firerbanden rullet inn i Hokksund sentrum. Godt oppmøte med publikum var det også.
Vi takket med et lite nikk og tråkket videre. Ethvert stopp utover 2 minutter frembringer visstnok stive ben, noe man ikke vil ha når det er skarve 2,5 mil hjem. Ergo tråkket vi, og lot musikantene blåse en lang marsj videre.
Det er lett å angre på at man har yppet seg mot de ivrigste gutta i klassen, men jeg kler jumboplassen godt. Det verste var nok lukten av norsk sommer, grillmat i de 1000 hjem, for ikke å snakke om de liflige duftene som Klausens bakeri klarer å utsondre på en tirsdags ettermiddag.
Har fra før fått noen bemerkninger om så vel reflekser på huljene og ringeklokka jeg har blitt forært av Marianne. Men ringeklokke trengs for å si i fra litt før sykkelhjulene truer med å gnage seg inn i hundeeier-legger langs Drammenselvas bredder.
Og vel inne i Drammen svingte vi av ved Ypsilon over til Union, hvor gjengen som ga seg i Mjøndalen satt og spiste italiensk is. Duh…
Og joggu satt det ikke nok et korps på plassen og annonserte vår ankomst med enda en feiende marsj. Det er hyggelig å bli satt pris på., men det får da være grenser. Det er nesten pinlig å bli en slik oppmerksomhet til del. Vi kvitterte med nok et nikk og la ut på siste etappen hjem. Uten italiensk is – medbrakte rosiner får holde lenge. Det, og vann.
Noen gang syklet Kobbervikdalen sørover? Hvis ikke, har du ikke gått glipp av noe. De siste 3 kilometre gikk i svak oppoverbakke , type «rullator»-modus igjen. Merker visse problemer med å forsere trapper etter endt sykkeltur, men blodsmaken er i ferd med å gi seg. For denne gang.