Det er hyggelig å bli satt pris på, men det får da være grenser.

4 fra vår gruppe val­gte å fort­sette til Hokksund etter å ha syk­let fra Dram­men til Mjøn­dalen, og jeg var en av dem.

Litt høyere tem­po og dit­to puls. Noe elitesyk­list har jeg ingen likhet­strekk med, men jeg slang meg med og tråkket så godt jeg kunne. Ryk­tet sprer seg fort, og i Hokksund hadde sågar et musikko­rps tatt opp­still­ing og spilte for full musikk da firerban­den rul­let inn i Hokksund sen­trum. Godt opp­møte med pub­likum var det også.

Vi takket med et lite nikk og tråkket videre. Ethvert stopp utover 2 min­ut­ter frem­bringer vis­st­nok stive ben, noe man ikke vil ha når det er skarve 2,5 mil hjem. Ergo tråkket vi, og lot musikan­tene blåse en lang marsj videre.

Det er lett å angre på at man har yppet seg mot de ivrig­ste gut­ta i klassen, men jeg kler jum­bo­plassen godt. Det ver­ste var nok luk­ten av norsk som­mer, grill­mat i de 1000 hjem, for ikke å snakke om de liflige duftene som Klausens bak­eri klar­er å utson­dre på en tirs­dags etter­mid­dag.

Har fra før fått noen bemerkninger om så vel reflekser på hul­jene og ringek­lok­ka jeg har blitt forært av Mar­i­anne. Men ringek­lokke trengs for å si i fra litt før sykkel­hju­lene truer med å gnage seg inn i hun­deeier-leg­ger langs Dram­men­sel­vas bred­der.

Og vel inne i Dram­men svingte vi av ved Ypsilon over til Union, hvor gjen­gen som ga seg i Mjøn­dalen satt og spiste ital­ien­sk is. Duh…

Og jog­gu satt det ikke nok et korps på plassen og annon­serte vår ankomst med enda en feiende marsj. Det er hyggelig å bli satt pris på., men det får da være grenser. Det er nesten pin­lig å bli en slik opp­merk­somhet til del. Vi kvit­terte med nok et nikk og la ut på siste etap­pen hjem. Uten ital­ien­sk is – med­brak­te rosin­er får holde lenge. Det, og vann.

Noen gang syk­let Kob­bervikdalen sørover? Hvis ikke, har du ikke gått glipp av noe. De siste 3 kilo­me­tre gikk i svak oppover­bakke , type «rullator»-modus igjen. Merk­er visse prob­le­mer med å forsere trap­per etter endt sykkel­tur, men blods­mak­en er i ferd med å gi seg. For denne gang.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *