Den første halvtimen er den verste

Når hjernen overøser meg med grunner til at jg overhodet ikke skal sitte på en sykkel og tråkke. Den ramser opp alle de behagelige, avslappende tingene jeg kunne ha gjort. Ligge i armene til kona , se på TV, spille dataspill, spise godterier – gudene vet at hjernebarken er i et kreativt hjørne når jeg legger ut på tur.

Etter en halvtime innser jeg at om jeg snur nå, har jeg bare en times tur å skryte av. Da kremter egoet mitt, det synes ikke det er nok. Så jeg tråkker videre.

Holder øye med pulsen i stedet for farten. Pulsklokka har funnet ut at jeg er «moderat» i form. Sikkert bare en billig smisking for å vise at den var verdt investeringen. Lar meg ikke imponere av kinesisk elektronikk, men lar den fortsette å måle. Å leke seg med data etter en tur tiltaler nerden i meg.

I bakkene møter jeg igjen «rullator»-modus. Bilene suser forbi som om det skulle vært et Formel 1-løp. De kjører sikkert ikke fortere enn 30 km/t. Kysten peprer meg med lukten av bondeland, nyslått gress, ramsalt sjø og våtmarker.

Motstår fristelsen til å stoppe på en kiosk i Svelvik. De har soft-ice. Jeg er svak for soft-ice, og har en tullete liten pondus som beviser det.

Nåja, jeg er svak for mye usunn mat. Så er da hjernen fremdeles programmert etter steinalder-livet. Finner du mat, så spis. Finner du god mat, så spis til du sprekker. Det kan bli lenge til stammen din igjen får felt en mammut.

Triller gjennom en sørlandsidyll med trange gater og hvitmalte hus, så langt nord på sørlandskysten det er mulig å komme.

Fremdeles ligger veien klistrer nær vannkanten. Vannet er gult av pollen, svanene hvite og jeg har sikkert et lett rødskjær.

Sykkelgjenger i motsatt retning tråkker infernalsk – man har tydeligvis kondis nok til å skravle. Jeg kunne ikke pratet med meg selv om jeg hadde villet. Og ja, det hender jeg prater med meg selv i ledige stunder. Bare ikke nå.

Drammen åpenbarer seg, først med industriområder, så med gamle arbeiderstrøk før jeg tråkker inn i 3040. Den gamle postruta mi fra dagene som lørdagsvikar, hvor jeg selv flyttet inn til slutt.

Denne gangen stopper jeg på et vannhull, og hjernen er helt enig i at jeg har fortjent påfyll. Sliten mann i teite klær. Ensin? Nei takk, men jeg tar gjerne en sjokolade og noe og drikke. Frister å bestille en bilvask for å få avkjølt seg, men jeg betakker meg.

Hjemover merkes det at energien en dalende, men jeg tråkker på. Hjemveien er den beste på enhver tur.

Får tilrop fra en varebil – en tulling trykker seg ut gjennom vinduet på passasjersetet og utstøter et rungende «Ihaaaa!!» Tar det som en kompliment, selv om jeg ikke ser ut som Tex Willer.

På Sandesletta har vinden løyet, og jeg takker med å sette inn en siste spurt de siste kilometerne hjem. Nå skal steinalderhjernen få det som den vil – sofaen neste!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *