Den første halvtimen er den verste

Når hjer­nen overøs­er meg med grun­ner til at jg over­hodet ikke skal sitte på en sykkel og tråkke. Den ramser opp alle de behagelige, avs­lap­pende tin­gene jeg kunne ha gjort. Ligge i armene til kona , se på TV, spille dataspill, spise god­terier – gudene vet at hjernebarken er i et kreativt hjørne når jeg leg­ger ut på tur.

Etter en halv­time innser jeg at om jeg snur nå, har jeg bare en times tur å skryte av. Da kremter egoet mitt, det synes ikke det er nok. Så jeg tråkker videre.

Hold­er øye med pulsen i stedet for farten. Pul­sklok­ka har fun­net ut at jeg er «mod­er­at» i form. Sikkert bare en bil­lig smisk­ing for å vise at den var verdt investerin­gen. Lar meg ikke imponere av kine­sisk elek­tron­ikk, men lar den fort­sette å måle. Å leke seg med data etter en tur tiltaler ner­den i meg.

I bakkene møter jeg igjen «rullator»-modus. Bilene suser for­bi som om det skulle vært et Formel 1‑løp. De kjør­er sikkert ikke fortere enn 30 km/t. Kys­ten peprer meg med luk­ten av bon­de­land, nys­lått gress, ram­salt sjø og våt­mark­er.

Mot­står fris­telsen til å stoppe på en kiosk i Svelvik. De har soft-ice. Jeg er svak for soft-ice, og har en tul­lete liten pon­dus som bevis­er det.

Nåja, jeg er svak for mye usunn mat. Så er da hjer­nen fremde­les pro­gram­mert etter steinalder-livet. Finner du mat, så spis. Finner du god mat, så spis til du sprekker. Det kan bli lenge til stam­men din igjen får felt en mam­mut.

Triller gjen­nom en sør­land­sidyll med trange gater og hvit­malte hus, så langt nord på sør­land­skys­ten det er mulig å komme.

Fremde­les lig­ger veien klistr­er nær vannkan­ten. Van­net er gult av pollen, svanene hvite og jeg har sikkert et lett rød­skjær.

Sykkel­gjenger i mot­satt ret­ning tråkker infer­nal­sk — man har tydeligvis kondis nok til å skravle. Jeg kunne ikke pratet med meg selv om jeg hadde vil­let. Og ja, det hen­der jeg prater med meg selv i ledi­ge stun­der. Bare ikke nå.

Dram­men åpen­bar­er seg, først med indus­tri­om­råder, så med gam­le arbei­der­strøk før jeg tråkker inn i 3040. Den gam­le postru­ta mi fra dagene som lørdagsvikar, hvor jeg selv fly­t­tet inn til slutt.

Denne gan­gen stop­per jeg på et vannhull, og hjer­nen er helt enig i at jeg har fort­jent påfyll. Sliten mann i teite klær. Ensin? Nei takk, men jeg tar gjerne en sjoko­lade og noe og drikke. Fris­ter å bestille en bil­vask for å få avkjølt seg, men jeg betakker meg.

Hje­mover merkes det at energien en dal­ende, men jeg tråkker på. Hjemveien er den beste på enhver tur.

Får tilrop fra en vare­bil – en tulling trykker seg ut gjen­nom vin­duet på pas­sas­jer­setet og utstøter et run­gende «Ihaaaa!!» Tar det som en kom­pli­ment, selv om jeg ikke ser ut som Tex Willer.

På Sandeslet­ta har vin­den løyet, og jeg takker med å sette inn en siste spurt de siste kilo­me­terne hjem. Nå skal steinalder­hjer­nen få det som den vil – sofaen neste!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *