Klær skaper folk. For noe vås.

Det er min første langtur på sykkel iført nettopp – sykkelklær. Joggebuksen og skigenseren er erstattet av ettersittende sykkelklær av et kunstmateriale jeg sikkert ikke kan uttale. Jeg kjenner meg naken – med bleie på. Jeg har ingen minne om en lignende følelse, men det er godt over 40 år siden jeg faktisk var naken med bleie på.

Heldigvis kan man ikke se hvordan jeg føler meg, der jeg på ny krysser Sandesletta i motvind. Jeg blir ikke sett og vurdert, jeg blir bare registrert. Syklist på sykkelsti. Enda går det ikke fort nok til å hevde at riksveien er eneste alternativ fremkomstvei.

Klærne lover mer enn jeg kan holde. Klærne hevder at jeg jeg er en sykkelentusiast som med største glede piner jeg selv i timevis hver dag for å lade opp til et eller annet macho 40-års kriseløp som Birken eller noe. Klærne sier ingenting om at jeg kun en gang i livet har syklet over 3 mil på en og samme dag. Og det var på tirsdag. I joggebukse.

Men så er vi da på tur i fantometdrakt. Eneste som er igjen av den gamle stilen er tennissokkene og joggeskoene.
Og noe skjer. Andre syklister i sine egne fantomdrakter hilser. Ikke med hele hånda som motorsyklistene, men med et nesten umerkelig nikk, og er grin av et forsøk på smil. Ikke lett å smile naturlig når kroppen er full av melkesyre, må vite. Overbærende er de, hele gjengen. Av og til står nåla på mitt innbilte speedometer på hastigheten «rullator». Jeg skylder på motvind.
Skit samma. Jeg er ute på egen hånd, og konkurrerer ikke med andre enn meg selv. Og så lenge jeg følger mitt eget mantra, vinner jeg. Mantraet er «Husk på puste, fortsett å tråkk.» Et tråkk, et til og et til.

Kroppen jobber i jevnt tempo, hjernen går på sparebluss. Etter en mil angrer jeg på at jeg glemte inhalator. Astmatiske bronkier i pollenrik fønvind har sin egen sang for folk som oss. Et tråkk til, og så et nytt ett.
Det er helligdag og flaggdag, Alle flaggene jeg ser blåser mot meg, de blafrer og ler skadefro over denne raringen som puster, peser og tråkker. Men minuttene og kilometerne går, og jeg tråkker. Tråkker, observerer og funderer. Hjernen får frislipp. Ikke noe stress, bare tråkking.
Har allerede hoppet over første vannhull i Sande. Fordi det blir som regel mer enn bare vann. Brus, is og sjokolade. Har jeg liksom ikke fortjent det? Nja, egentlig ikke. 5 kilometers sykling er ikke mange kaloriene, melkesjokolade derimot…
Bryter fartgrensen ned mot Klevjerhagen. Imponert? Tja, det var nedsatt hastighet, men i mitt hode teller det. Nærmer seg vendepunktet for en 2-mils tur. Lungene henger med enn så lenge. Vi prøver litt lenger.

Sandebygdene er som en veritabel berg-og-dalbane. Mye opp og ned, svingene er mange. Største forskjellen fra tivoli er mangelen på drahjelp i oppoverbakkene. Og popcorn. Lite praktisk med popcorn på sykkeltur. Ikke det at det er standardutrustning på Speedmonster på Tusenfryd heller. Det skulle tatt seg ut. Jeg fikk plutselig lyst til å prøve.

Nyter å observere verden i et roligere tempo enn vanlig. Ingenting haster, det er bare å fortsette å tråkke. Hester, kuer, geiter. En død grevling som blir undersøkt av en familie på sykkel. Vedder på at 10-åringen vil ha den med hjem. Han nekter å gå opp på sykkelen igjen, jeg tråkker forbi.

Raskt skifter scenen fra bondeland til urban drabantby, og endelig en tråkkepause ned Austad på vei mot flata i Drammen.
Stavrer inn på en bensinstasjon, later som at bena er uberørt av turen. Nå trenger kroppen næring. Melkesjokoladen har spunnet i hodet den siste timen, nå skal den bli virkelighet.

Omsider vender nesen hjem, og det er godt å se at gress-stråene langs veien bøyer seg med fartsretningen min, og ikke mot. Passerer jobben, og noterer tiden. Tanken på å sykle til jobb har slått meg, men ikke blir noe mål ennå. Innser dog at unnskyldningene blir stadig færre. På jobben er sykkel et helårs-fremkomstmiddel. Gærningene.

Men akkurat her og nå skal det fortsatt tråkkes 2 mil. Merker at bleiebuksa har sine fordeler, sykkelsetet kjennes litt mindre ut som et overgrep enn hva det pleier å gjøre.
Innimellom skimter jeg en og annen syklist, og setter i gang jakten. Han/hun/det SKAL passeres. Noen er passert etter 300 meter, andre er seigere og holder ut i 2 kilometer før jeg tråkker forbi. Jeg later som det er den naturligste ting, og prøver å puste normalt og tråkke uanfektet videre. Sannheten er at blodsmaken for lengst har overdøvet smaken av melkesjokolade. Og de fleste jeg passerer, er pensjonister. Men små seire er også seire.

Da er det en god trøst å vite at Sandesletta igjen åpenbarer seg foran meg. 4 kilometer med stiv sidevind. Motvind så god som noen.
Siste motbakkene står speedometeret igjen på «rullator». Glad det ikke en en kappgangtulling ute nå. Å bli forbigått ville vært en smertefull sykkelopplevelse.

Sykkelcomputeren viser meg en masse tall jeg ikke bryr meg om. Jeg er hjemme. Sier takk til RunKeeper, som 4,5 mil til tross ikke gir meg noen salutt. Damestemmen er fortsatt like uengasjert som vanlig når hun ramser opp dagens statistikk. Like sprudlende som sjampisen fra i fjor.

Men jeg er hjemme. Fy pokker så godt!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *