Klær skaper folk. For noe vås.

Det er min første lang­tur på sykkel iført net­topp — sykkelk­lær. Jogge­buk­sen og ski­genseren er erstat­tet av etter­sit­tende sykkelk­lær av et kun­st­ma­te­ri­ale jeg sikkert ikke kan uttale. Jeg kjen­ner meg naken — med bleie på. Jeg har ingen minne om en lig­nende følelse, men det er godt over 40 år siden jeg fak­tisk var naken med bleie på. 

Heldigvis kan man ikke se hvor­dan jeg føler meg, der jeg på ny krysser Sandeslet­ta i motvind. Jeg blir ikke sett og vur­dert, jeg blir bare reg­istr­ert. Syk­list på sykkel­sti. Enda går det ikke fort nok til å hevde at riksveien er eneste alter­na­tiv fremkomstvei. 

Klærne lover mer enn jeg kan holde. Klærne hevder at jeg jeg er en sykke­len­tu­si­ast som med største glede pin­er jeg selv i timevis hver dag for å lade opp til et eller annet macho 40-års kriseløp som Birken eller noe. Klærne sier ingent­ing om at jeg kun en gang i livet har syk­let over 3 mil på en og samme dag. Og det var på tirs­dag. I joggebukse. 

Men så er vi da på tur i fan­tomet­drakt. Eneste som er igjen av den gam­le stilen er ten­nis­sokkene og joggeskoene.
Og noe skjer. Andre syk­lis­ter i sine egne fan­tom­drak­ter hilser. Ikke med hele hån­da som motorsyk­lis­tene, men med et nesten umerke­lig nikk, og er grin av et forsøk på smil. Ikke lett å smile naturlig når krop­pen er full av melkesyre, må vite. Over­bærende er de, hele gjen­gen. Av og til står nåla på mitt innbilte speedome­ter på hastigheten «rul­la­tor». Jeg skylder på motvind.
Skit sam­ma. Jeg er ute på egen hånd, og konkur­rerer ikke med andre enn meg selv. Og så lenge jeg føl­ger mitt eget mantra, vin­ner jeg. Mantraet er «Husk på puste, fort­sett å tråkk.» Et tråkk, et til og et til. 

Krop­pen job­ber i jevnt tem­po, hjer­nen går på spare­bluss. Etter en mil angr­er jeg på at jeg glemte inhala­tor. Ast­ma­tiske bronki­er i pol­len­rik føn­vind har sin egen sang for folk som oss. Et tråkk til, og så et nytt ett.
Det er hel­ligdag og flag­gdag, Alle flaggene jeg ser blås­er mot meg, de blafr­er og ler skade­fro over denne rarin­gen som puster, peser og tråkker. Men min­ut­tene og kilo­me­terne går, og jeg tråkker. Tråkker, observer­er og fun­der­er. Hjer­nen får fris­lipp. Ikke noe stress, bare tråkking.
Har allerede hop­pet over første vannhull i Sande. For­di det blir som regel mer enn bare vann. Brus, is og sjoko­lade. Har jeg lik­som ikke fort­jent det? Nja, egentlig ikke. 5 kilo­me­ters syk­ling er ikke mange kalo­riene, melkesjoko­lade derimot…
Bry­ter fart­grensen ned mot Klev­jer­ha­gen. Impon­ert? Tja, det var ned­satt hastighet, men i mitt hode teller det. Nærmer seg vendepunk­tet for en 2‑mils tur. Lun­gene henger med enn så lenge. Vi prøver litt lenger. 

Sande­byg­dene er som en ver­i­ta­bel berg-og-dal­bane. Mye opp og ned, svin­gene er mange. Største forskjellen fra tivoli er man­ge­len på drah­jelp i oppover­bakkene. Og pop­corn. Lite prak­tisk med pop­corn på sykkel­tur. Ikke det at det er stan­dar­d­utrust­ning på Speed­mon­ster på Tusen­fryd heller. Det skulle tatt seg ut. Jeg fikk plut­selig lyst til å prøve. 

Nyter å obser­vere ver­den i et roligere tem­po enn van­lig. Ingent­ing haster, det er bare å fort­sette å tråkke. Hes­ter, kuer, geit­er. En død grevling som blir under­søkt av en fam­i­lie på sykkel. Ved­der på at 10-årin­gen vil ha den med hjem. Han nek­ter å gå opp på sykke­len igjen, jeg tråkker forbi. 

Raskt skifter sce­nen fra bon­de­land til urban dra­bant­by, og endelig en tråkkepause ned Aus­tad på vei mot fla­ta i Drammen.
Stavr­er inn på en bensin­stasjon, lat­er som at bena er uberørt av turen. Nå trenger krop­pen næring. Melkesjoko­laden har spun­net i hodet den siste timen, nå skal den bli virkelighet. 

Omsider vender nesen hjem, og det er godt å se at gress-stråene langs veien bøy­er seg med fart­sret­nin­gen min, og ikke mot. Passer­er jobben, og noter­er tiden. Tanken på å syk­le til jobb har slått meg, men ikke blir noe mål ennå. Innser dog at unnskyld­nin­gene blir stadig færre. På jobben er sykkel et helårs-fremkom­st­mid­del. Gærningene. 

Men akku­rat her og nå skal det fort­satt tråkkes 2 mil. Merk­er at bleiebuk­sa har sine fordel­er, sykkelsetet kjennes litt min­dre ut som et over­grep enn hva det pleier å gjøre.
Innimel­lom skimter jeg en og annen syk­list, og set­ter i gang jak­ten. Han/hun/det SKAL passeres. Noen er passert etter 300 meter, andre er seigere og hold­er ut i 2 kilo­me­ter før jeg tråkker for­bi. Jeg lat­er som det er den naturlig­ste ting, og prøver å puste nor­malt og tråkke uan­fek­tet videre. Sannheten er at blods­mak­en for lengst har overdøvet smak­en av melkesjoko­lade. Og de fleste jeg passer­er, er pen­sjon­is­ter. Men små seire er også seire. 

Da er det en god trøst å vite at Sandeslet­ta igjen åpen­bar­er seg foran meg. 4 kilo­me­ter med stiv sidevind. Motvind så god som noen.
Siste mot­bakkene står speedome­teret igjen på «rul­la­tor». Glad det ikke en en kapp­gang­tulling ute nå. Å bli for­bigått ville vært en smerte­full sykkelopplevelse. 

Sykkel­com­put­eren vis­er meg en masse tall jeg ikke bryr meg om. Jeg er hjemme. Sier takk til Run­K­eep­er, som 4,5 mil til tross ikke gir meg noen salutt. Damestem­men er fort­satt like uen­gas­jert som van­lig når hun ramser opp dagens sta­tis­tikk. Like sprudlende som sjamp­isen fra i fjor. 

Men jeg er hjemme. Fy pokker så godt!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *