All posts by Geir Waaler

Sjokolade smaker bedre når du har blodsmak i kjeften

Sandeslet­ta i motvind, må gire ned for å holde frem­driften. Stop­per i Sande etter 4 km med hold, tung i såv­el hode som pust. Lyden av ast­ma­tiske bronki­er i vårvind. Bunkr­er sports­drikk (les: over­spriset vann med sukker i) og en plate melkesjoko­lade.

Glir opp Prestegård­salleen i en fart som ville impon­ert alle i “Vi over 60”-foreningen, eller kan­skje ikke…

For­later sen­trum og gir meg bon­de­landet i vold. Luk­ta av nyvendt jord. Bøn­dene som tøf­fer over jor­dene. Solnedgang over Vest­sko­gen uten av det blir nevn­everdig mørkt av den grunn.

Norges største fjøs bidrar til luk­ta over Salongåsen. Gam­le hus. Ned­falne låver. En gam­mel Vol­vo PV stasjonsvogn i en låve. Hauger av møkk som ven­ter å å gi nytt liv til et jorde. kul­da som stryk­er over fin­grene når hjuø­lene får fart på seg i nedover­bakkene.

Ungene som tren­er på gress­ba­nen som banen som fremde­les er omkranst av snø. bekken som klukker i sitt ett, full av vann og liv.
Små­jen­tene jeg syk­ler for­bi i bun­nen av bakken. De samme jen­tene som syk­ler for­bi på top­pen av bakken. Jeg gir pokker og kon­sen­tr­erer meg om å puste. Og fort­sette å tråkke.

Sykkel­stien som bær­er preg av tele­hiv på richetrs skala.

Endelig over halvveis, nesa vender hje­mover, Oppover, bor­tover og nedover. Noen ganger fort, andre ganger sak­te.

Syk­lis­ter i mot i sine fan­tom­drak­ter. Jeg i vin­terun­dertøy, ski­genser jogge­bukse og joggesko. Sykke­buk­sa med airbag i bak­en lig­ger fremde­les sam­men med som­merk­lærne på loftet. Nei, jeg er ikke en av dere. Og jeg er treg.

Bøn­dene fremde­les ute i nye arbei­d­sh­ester og ank­tikke Mqassey Fer­gu­son fra før jeg så dagens lys. Det kalde guf­set fra sko­gen hvor kong vin­ters etter­laten­skapen hold­er stand.

Hvitveisen i grøf­ta. Nye hus, gam­le hus, stas bygg og kråkeslott. Veien som slyn­ger seg gjen­nom land­skapet omtrent som en elv som graven sin eget leie.
Naboer som sladr­er over hekken slik naboer skal.

En slurk sukker­vann og en bit sjoko­lade. Smak­er bedre når du har blods­mak i kjeften.
Tilbake over Sandeslet­ta. Sender en takk for at vin­den har løyet — det pleier å blåse motvin­den uansett hvilken vei du syk­ler der.

Bronkiene klager ikke lenger, de har kom­met seg over sjokket og god­tatt kveld­søk­ten.
Den barnslige gle­den av å svinge inn i egen gate. Kla­tr­er ustø av sykke­len. Mot­står fris­telsen til å poste Run­k­eep­er­da­ta på alskens sosiela medi­er, tal­lene vil ikke imponere noen allikev­el.

Et par timer med et annet per­spek­tiv på ver­den, men litt flere sanser koblet inn. En innsats for bedre samvit­tighet.

Et skritt til et sun­nere liv, eller unntaket til rege­len som bekrefter egen latskap. Såpass ærlig må man være.

Ny mulighet i mor­gen til å unngå sofaen, til å luk­te på lands­bygds, til å pine bronkiene. Foreløpig skylder jeg fremde­les kondis. Men det kan jo endre seg.

Er du alltid like rød i ansiktet?

Spørsmålet kom fra en asi­atisk kol­le­ga og var alde­les opprik­tig, som asi­ater gjerne er. Jeg kunne ikke annet en å svare ja. Jeg er jo fak­tisk så rød i trynet mesteparten av tiden. Etter 40 år med eksem er det ikke lenger noe vits i å benek­te det.

Før var syk­dom­men lett å skjule, sårene kunne skjules av klærne, og bare de nærmeste vis­ste om den lille borg­erkri­gen krop­pen kastes inn i hver natt. Å få en hel natts søvn uten å klø seg til blods er like sjelden som å oppdage et nytt Abba i Melo­di Grand Prix. Men så har alt­så elendigheten fly­t­tet seg over til fje­set, og jeg beg­yn­ner å kjenne hvor­dan Ole Gun­nar Mikkel­splass har det.

Ikke at det er synd på denne skap­nin­gen. Tro meg, jeg er grise­heldig. Grise­heldig med hjem­land, gift med drømmedama, har herlige unger, gode ven­ner og en jobb jeg trives i. Og jeg tror alle har ett eller annet usyn­lig å slite med. Sviger­mø­dre, angst, reg­ninger, rest­skatt og analk­løe – hva vet vel jeg. Og for ordens skyld, jeg vil ikke vite det heller. Ikke alt. Det er bare litt mer syn­lig hos meg, jeg går rundt med en diag­nose i krop­pens utstill­ingsvin­du, fje­set.

En gang utbrøt en kam­er­at “Se der kom­mer rød­hu­den, jo!” Det var en god rep­likk. Og en god fest. Litt utover kvelden blir de fleste litt rød­mus­set i fje­set på en fest. Men jeg slår dem allikev­el, natur­tal­ent som jeg er.

All den tid jeg ikke har tenkt til å sperre meg inne eller ikle meg hijab får mine omgivelser finne seg i å bli kon­fron­tert med min opprørske hud. Jeg er egentlig for gam­mel til å bry meg. Ikke at jeg ikke prøver å pynte litt på fasaden i ny og ne. Jeg vet at åpne sår ikke akku­rat er ver­dens beste syn, og at en toma­trød kol­le­ga kan­skje ser rart utfor dem som ikke kjen­ner meg godt nok. Men ja, etter 8 timer i kon­tor­lufta er huden tør­rere enn et knekke­brød på en sol­fylt dag – i Sahara. Jeg vet det synes, og prøver å sparkle i det skjulte. Ikke for­di jeg er for­fen­gelig, men for­di jeg bør. Drøm­men om en rolig natt i ingen­manns­land lever hver dag.

Om jeg ikke vet noe som hjelper? Joda, 40 års jakt på mirakelkur­er, 20 års sam­men­hen­gende kanos­sagang mel­lom pil­letrillere, heal­ere, leg­er og alskens kjer­ringråd har gitt nok vis­dom til å fylle en wiki eller to. Moren min pirk­er fremde­les på meg om hun ser meg spise noe hun mis­tenker huden min vil rea­gere på. Hun har nå passert 70.

Vis­dom­mens grunnkjerne er at det meste ikke virk­er en dritt. Syke­husinn­leggelsene fun­ket utmer­ket, og det var jo gøy å være helt symp­tom­fri. Bare så kjipt å måtte dopes ned for å få det til. Lik­som ikke noe alter­na­tiv om en ønsker å delta i sam­fun­net heller. Sik­lende zom­bier er ikke etter­spurt vare verken i fam­i­lien eller i arbei­d­slivet. Bare på TV at det kan være gøy med sånne – og da stryk­er de jo gjerne med rel­a­tivt kjapt.

Det beste alter­na­tivet jeg har fun­net så langt er en streng (les: kjedelig) diett og å trene 6 dager i uken. Jeg har vært der, men det er lenge siden — og veien tilbake er lang. Jeg prøver, men selv­disi­plinen er best når den kan lånes av andre. Colaen er i ute av kosthold­et (igjen), og jeg kar­er meg på treninga et par ganger i uka. Det er en start om ikke annet. Så var det fort­set­telsen da…

Hvem vet, kan­skje jeg kan over­raske med en hud med hud­farge om noen år? I mel­lomti­den er jeg som jeg er.

Noen ganger slår eksemtrynet heldig ut også. Det hen­der jeg får høre «Har du vært i Syden?» av folk jeg ikke tre­f­fer så ofte. Jo takk, sola tok godt i Syden – skulle nok brukt en høyere sol­fak­tor. Men jeg kom­mer nok til å være like sol­brent om tre uker.

For ja, jeg er alltid like rød i ansik­tet.

På rehab fra Cola

De lærde påstår at det er rundt 27 sukker­biter i hver halvliter av det skivet jeg til daglig heller i meg.  (http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article1082395.ece)

Jeg skal ikke nevne navn, men danskenes Jol­ly Cola var en de første etterlignin­gene jeg traff på i barn­dom­men.

Det betyr at på en god dag får jeg i meg 27 sukker­biter, på en litt verre dag kom­mer vi opp i over 80. Og jeg som synes en enkelt sukker­bit er kval­mende søt. En sukker­bit kunne kan­skje passere på 70-tal­let, dog etter å ha blitt dyp­pet i far­fars kaffe først (det nærmeste jeg har kom­met til kaffe-drikking).

Nå har jeg alt­så en daglig ruti­ne som går ut på å stille opp alle disse sukker­bitene, i all bekvem­lighet skjult i en halvliters­flaske med sort vann, e‑stoffer, og smak­stilset­ninger (og etter sigende hem­melige ingre­di­enser), og fortære det hele fortløpende. Gjerne flere ganger om dagen.

Noen astro­naut blir jeg aldri, til det har helsen ikke vært per­fekt nok. Men uansett om den hadde vært det, hadde noenn tannlegebesøk satt en stopp for den drøm­mer raskere enn jeg kunne pro­test­ert “Ja, men, ja men…”

Joda, min tannlege har satt sin sku­lende blikk i meg ved hvert besøk, selv om hul­lene har vært få.

Våre egne egne barn får nødig sukker­vann på hverdager. Mens jeg har helt i meg den ene posen etter den andre med fineste fly­tende Farin til bare 12 kro­ner flas­ka. (spon­set automat på jobben).

På tide å våkne opp? Kan­skje det. Kan­skje på tide å prøve å leve etter innhold­et i sine egne preken­er. Det ER ikke sunt, Det ER ikke godt — for krop­pen. Hull i tennene fris­ter ikke. Dia­betes fris­ter ikke. Den svarte sør­pa burde ikke friste den heller.

Det er for tidlig å skryte, for tidlig å slå seg på mitt lille fugle­bryst, for tidlig å ringe hjem til mor og glede hen­nemed nyheten om at jeg er fri!   Det har bare gått to dager uten Cola. Men jeg vil ha flere!

Hodet gjør vondt, jeg føler meg ukon­sen­tr­ert, og tankene kretser rundt brusauto­mat­en, COOP-butikken, svenske­bok­sene i kjelleren. De er alle så nær, det vil være så lett å gi etter, ikke sant? Jeg har jo fort­jent det, ikke sant?   Ikke faen om jeg har… På tide å bli vok­sen, jeg fikk ikke denne krop­pen for å kunne mis­han­dle den daglig, gjorde jeg vel?   Det har bare gått to dager…

I mor­gen kveld har det gått tre, håper jeg!

13 — et rent lykketall. (Da han møtte henne…)

I 1997 hen­der dette

  • Den første Har­ry Pot­ter-boken pub­lis­eres.
  • Børge Ous­land blir den første som krysser Antark­tis alene.
  • Prins­esse Diana av Wales dør i en bilu­lykke i Paris.
  • Sauen Dol­ly blir klonet i Skot­t­land.
  • Rosen­borg blir seriemester i fot­ball, Våleren­ga blir cupmester.
  • Fil­men Titan­ic set­ter pub­likum­sreko­rder ver­den over.
  • Tele­tub­bi­ene, «Ally McBeal» og «Buffy the vam­pire slay­er» debuter­er på TV.
  • Labour vin­ner val­get i Storbri­tan­nia, og Tony Blair blir ny statsmin­is­ter.
  • Kina over­tar kon­trollen over Hong Kong.
  • «Don’t speak» (No doubt), «Bar­bie girl» (Aqua) og «When Susan­nah Cries» (Espen Lind) top­per norske hitlis­ter.
  • Og Geir møter Mar­i­anne for første gang

Det var ingen van­lig lørdagskveld. Jeg hadde akku­rat fylt 28, og burs­dager er oblig­a­torisk en grunn til bytur. Vel, egentlig trengte vi gut­ta ingen annen grunn enn å være sin­gle. Slik sett var det kan­skje en helt van­lig lørdagskveld allikev­el.

For­vent­nin­gene var som de hadde vært enhver lørdagskveld tidligere, bli litt full, ha det gøy, imitere en slags dans­ing på danseg­ul­vet, se på damer og snu­ble hjem med en kebab i fje­set.

Noe Casano­va var jeg aldri, og kon­tak­ten med det annet kjønn besto stort sett i å kon­versere med de damene kam­er­atene sjekket opp.

Som van­lig var danseg­ul­vet fullt, og etter­hvert kon vi i kon­takt med en jen­tegjeng som også var ute og feiret burs­dag. Burs­dags­bar­net het Mar­i­anne, var pen som få og lik­te å danse. I til­legg var hun mor­som å prate med og ja, hun pratet fak­tisk med meg — en uvant opplevelse. Jeg var mest vant til å spille rollen som den klovnete kam­er­at­en til han kjekke typen.

Da Mar­i­anne og ven­ninnene hennes for­lot lokalet den kvelden måtte jeg løpe etter og spørre om etter­navnet. Post­mann som jeg var (hver­fall på lørdager) vis­ste jeg at et for­navn er et skralt grunnlag for en navne­jakt.

Den kvelden lot jeg kebab være kebab. Jeg hadde andre ting i tankene. Straks etter at jeg hadde snublet hjem, slo jeg opp i tele­fonkat­a­lo­gen på Mar­i­anne Larsen og fant henne i Kvern­veien. Rett navn, rett område — det måtte være henne. Stikk i strid med alle sjekkere­gler kunne jeg ikke vente, og tok en tele­fon. Klok­ka var halv fire på søndagsmor­gen.

Til mitt store sjokk tok den selvsamme Mar­i­anne tele­fo­nen, og vi skravlet lenge den nat­ta. Skravlet og lo om hveran­dre. Hun hadde en herlig humor — hvem kan vel unngå å bli sjarmert av ei som lik­er KLM?

Det skulle gå et begiven­het­srikt år før jeg fikk ove­talt henne til å bli kjæresten min, men det var verdt hver eneste frus­trasjon og prøvelse.

I dag har vi kjent hveran­dre i 13 år (på dagen) og vært sam­men i 12. Hun har gitt meg en grunn til å elske livet, gitt meg ver­dens beste kjæreste og kone, og skjen­ket meg en nydelig fam­i­lie attpåtil.

I kveld vil jeg ta en skål for min kjære Mar­i­anne. Takk for at du kom inn i livet mitt denne 4. okto­ber 1997, og takk for du tross alle mine feil fremde­les er ved min side. Gled­er meg til å ha 4. okto­ber som fast merkedag for oss til den dagen jeg stu­per, og enda litt lenger.

Jeg elsker deg, jen­ta mi! Du er min defin­isjon av et lykke­lig liv.

Naboskap

(Leserinn­legg pub­lis­ert i Sande Avis, tors­dag 1.10.2009)

Vi lever i ver­den hvor van­lig naboskap stort sett kjen­neteg­nes ved å ha naboer man ikke ser stort til.
Hverda­gen fylles med arbeid, unger som skal frak­tes hit og dit, egne hob­by­er, tren­ing, og den lille tiden som blir igjen stjel­er TV-en før du får sukk for deg.

Nabo­laget mitt er fylt med spen­nende folk, inter­es­sante folk, hyggelige folk, folk med gode his­to­ri­er og som regel et smil på lur. Folk jeg sjelden har tid til å vek­sle mer enn 5 ord med i forb­i­farten. Trist..

De fleste av oss har vokst opp i en annen tid­salder.

Jeg for min del i et nabo­lag hvor det alltid var tid til en kaf­fekopp med naboen, gjerne akkom­pag­n­ert av en sta­bel vafler. Og det skulle ikke mye til før flere naboer sam­let seg, dro frem et trekkspill eller to og slo i hjel en sval som­merkveld sam­men. Lat­teren satt løst mel­lom husveg­gene den gan­gen.
Og var det noe som skulle gjøres, stilte naboen gjerne opp uten andre krav enn den ene kaf­fekop­pen (og selvsagt et håp om vafler, må vite).

Nå om dagen er det stort sett gressklip­pere, kapp­sager og høytrykksspylere å høre på en som­merdag. Lat­teren er en sjelden gjest i lyd­bildet…

Dette er ikke et klageskriv om en svun­nen tid, der­i­mot et klapp på skul­deren til en nabo som fort­jen­er hed­er for godt naboskap.

For midt i dette mod­erne travle nabo­laget fylt av men­nesker med fulle kalen­dre og alt for lange lis­ter med ting som skal gjøres finnes det noen min­ner meg om det gam­le nabo­laget.

Ståle Pet­tersen er en disse.

Vi har aldri delt en kaf­fekopp eller en sta­bel vafler. Trekkspill trak­ter­er vi ikke, og ærlig talt fikk jeg mer enn nok av det på 70-tal­let.

Vi del­er innkjørsel og gård­splass, og bor tett nok å gjette hva naboen har til mid­dag før mat­en er på bor­det. Tett nok til å kunne kran­gle om det meste som mange andre naboer gjør. Heldigvis slip­per vi.

Ståle har en hverdag som er overgjen­nom­snitt trav­el, på det området skiller han seg ikke nevn­everdig ut. Men så er det allikev­el noe som gjør ham spe­siell.

For en kon­torist som meg med i hvert fall 10 tom­ler er det befriende å ha en handy­mann å spørre til råds. Og han tar seg alltid tid til å gi råd, uansett hvor mange pros­jek­ter han selv står midt oppe i.

Når kon­toris­ten står ute i duskreg­net og maler (må man, så må man) er han typen til å komme ut med skikke­lig reg­n­tøy, noe under­teg­nede kan­skje har uten helt å vite hvor.
Når kon­toris­ten prøver å agere hånd­verk­er kan Ståle rett som det er komme bort og si “vent litt, jeg har noe verk­tøy her som kan gjøre det litt enklere” — og så blir det enklere. Ofte mye enklere.

Ingen for­ven­ter slik hjelp, men når hjelpen kom­mer er den mer enn velkom­men!

Vi har opplevd at Ståle uten for­varsel har vas­ket bilen vår, bare for­di “han var så godt i gang med sine egne bil­er”. Opp med hån­da alle som har opplevd noe slikt. Ingen? Tenk­te meg det…

Nabo­laget mitt er fylt med spen­nende folk, inter­es­sante folk, hyggelige folk, folk med gode his­to­ri­er og som regel et smil på lur.

En av dem fort­jen­er en hyllest or godt naboskap, og dette er min hyllest til Ståle Pet­tersen.
En fyr jeg er glad for å ha til nabo.

Vennlig hilsen
Geir Waaler

Inter­nett, sosiale medi­er som Face­book og Twit­ter har ført årets val­gkamp nærmere mitt eget tas­tatur. Å finne andre som er enig med en selv er en ting. Vel så inter­es­sant er det å følge de med andre opp­fat­ninger.

En av Mine FB-ven­ner og sam­bygding er ihuga FRP-er og jeg lik­er å følge med på hva hun skriv­er. I disse val­gtider har jo FRP et og annet å melde. Kom­men­tar­fel­tene hennes blir ofte egne diskusjons­fo­ra i seg selv, da helst fylt opp av hennes likesinnede.

De siste dagene har Midtøsten og Palesti­na-Israel vært tema.
MIFF, en norsk Pro-Israels organ­isas­jon har for­fat­tet et “Brev til ven­ner av Palestin­erne”. Hov­ed­bud­skapet er at “Det finnes de som har det verre enn palestin­erne i ver­den, så hvor­for bry seg?” Kom­mentarene på Face­book har vært mange, da flest fra menings­feller av MIFF.

Syn­spunk­tene som pipler frem er radikale, skrem­mende og ikke noe jeg ønsker mitt eget land som ha som off­isiell hold­ning.

De (palestin­erne) er og blir bar­bar­er, og må behan­dles deretter.”
“Dia­log er — for å si det mildt — ganske opp­skrytt”
“Dette vil bli som å forhan­dle med Hitler” (om å forhan­dle med palestin­erne)

Jeg vil gjenre takke min venn og hennes med-ide­ol­o­gis­ter for å gjøre meg enda tryg­gere i mitt valg — på noe annet enn FRP.

Dia­log mel­lom to men­nesker føres med to munner og helst fire fun­gerende ører.

Min forhåndsstemme er avgitt, og den lig­ger trygt.

Hvordan varme en manns hjerte!

Det var lørdag, sola skinte og våren lå i luften. For en huseier betyr dette kun én ting: hagear­beid.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke lik­er hagear­beid. Jeg lik­er å ha en pen og ryd­dig hage, men veien dit gir meg få gled­er. Omtrent som tren­ing. Det er den gode følelsen etter­på som er gle­den, ikke akku­rat selve slitet.

Når vin­terens behagelige hvite teppe omsider har forsvun­net kom­mer alle gam­le syn­der­til syne, akkom­pag­n­ert av noen nye. At ugres­set har et kon­stant for­sprang på noen uker gjør jo ikke sak­en bedre. Denne lørda­gen skulle alt­så stå i de Man­glende Grønne Fin­gres tegn. Som sagt så gjort.

Etter flere timers arbeid var tiden inne for den tradis­jonelle prat­en over hekken. Frater­niser­ing med naboene må foregå i regelmes­sige omganger og å avvise en snakke­salig nabo kan få alvorlige kon­sekvenser, uansett sam­taleemne.

Det er da det skjer. Ut av det blå, mens jeg står i dyp sam­tale med naboen, arbei­d­sklærne tilbørlig tilsmus­set av jor­dens mold og grønske, med nevene knyt­tet rundt hager­ak­en, klar til når som helst å gyve løs på planteriket igjen.

Ut av huset svev­er min kone, gir meg en kald øl i hån­den og et kyss på kin­net. Akk, lykke! Akku­rat hva jeg trengte! Dette er en kvinne som forsår sin mann! Om påskjøn­nelsen var fort­jent skal jeg ikke diskutere her. Det var øye­b­likket som telte.

Naboens des­per­ate øyekast til eget hjem gav ingen respons, han måtte rake videre uten øl i stru­pen.  All eventuell mis­un­nelse prel­let av som vann på voks.

Jeg kunne ta noen (etter eget hode) velfort­jente slurk­er kaldt malt­brygg og fort­sette fer­den fra kaos til kos­mos i egen hage, glad og lykke­lig! Denne dagen var hagear­beid ikke fullt så slit­somt.

Livet består ikke av annet enn øye­b­likk. Denne dagen var dette øye­b­likket mitt. Takket være en fan­tastisk kone og en enkel, men velplassert han­dling.

Jeg dig­ger min kone rått og hemn­ingsløst! For dette — og tusen andre ting. Hun er flink med øye­b­likk — de har blitt mange og gode!

Ikke noe å klage over.…

Som­meren er over, det reg­n­er, lom­me­bo­ka er slunken, renta stiger og i mor­gen er det mandag. Jeg har ingent­ing å klage over.

Men jeg er av et folke­ferd som er glad i å klage. Over skat­ter, over skum­le nye ting, over ung­dom­men, over naboen, over eks’en eller i det min­ste over været. Vi er ikke lykke­lige uten å ha noen å klage over.

Men av og til får vi en påmin­nelse, et lite glimt over hvor lite vi har å klage over. Denne hel­gen har vært et sånt glimt.

Natt til fredag døde en av Majas ven­ner i en tragisk bilu­lykke i Sande. Alle vet hvor­for, men la undom­melige inn­fall av idi­oti ligge for nå. Kjeft er noe man bruk­er på ungene når de, sine inn­fall til tross, kom­mer hjem. Ikke alle gjorde det denne nat­ten.

I kveld gråter to forel­dre seg i søvn over sin døde sønn. En søsken­flokk man­gler en bror. I mor­gen står en skolepult tom. Og ingen øns­ketenk­ing eller moral­preken kan foran­dre på det. I tiden fre­mover må Sandes ung­dom­mer tak­le en sorg de skulle vært spart for. En sorg vi ikke kan hjelpe dem med, annet enn å være tilst­ede.

Så fortell meg, hva har du egentlig å klage over? Fortell meg, og jeg vil lytte. Høre deg fortelle om alle livets små triv­i­aliteter, alt som går deg i mot, og alle som ikke behan­dler deg som du skulle ønske.

Men det er ikke sikkert at jeg har så mye forståelse å gi deg. For det er ikke sikkert at jeg kan forstå at du har noe å klage over.

Hver dag våkn­er jeg, og har fremde­les on kone og to barn i huset. Da vet jeg at det er nok en dag jeg ikke har noe å klage over.

Jeg over­later til FRP å klage over reg­jerin­gen, det er de jo så flinke til. Jeg over­later til naboen å klage over været, vi har jo ikke så mye å snakke om allikev­el. Jeg har ingen klager å bringe til bor­ds. Ikke i dag, og ikke i mor­gen heller.

Så gi dine barn en ekstra stor knusek­lem i kveld, og pris deg lykke­lig. Gi din ekte­felle en ekstra kyss før dere leg­ger dere. Og har du ingen av delene, tell antall fin­gre og tær før du leg­ger deg. det er sikkert samme antall som dagen før. Da har du ingent­ing å klage over.