De lærde påstår at det er rundt 27 sukker­biter i hver halvliter av det skivet jeg til daglig heller i meg.  (http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article1082395.ece)

Jeg skal ikke nevne navn, men danskenes Jol­ly Cola var en de første etterlignin­gene jeg traff på i barndommen.

Det betyr at på en god dag får jeg i meg 27 sukker­biter, på en litt verre dag kom­mer vi opp i over 80. Og jeg som synes en enkelt sukker­bit er kval­mende søt. En sukker­bit kunne kan­skje passere på 70-tal­let, dog etter å ha blitt dyp­pet i far­fars kaffe først (det nærmeste jeg har kom­met til kaffe-drikking).

Nå har jeg alt­så en daglig ruti­ne som går ut på å stille opp alle disse sukker­bitene, i all bekvem­lighet skjult i en halvliters­flaske med sort vann, e‑stoffer, og smak­stilset­ninger (og etter sigende hem­melige ingre­di­enser), og fortære det hele fortløpende. Gjerne flere ganger om dagen.

Noen astro­naut blir jeg aldri, til det har helsen ikke vært per­fekt nok. Men uansett om den hadde vært det, hadde noenn tannlegebesøk satt en stopp for den drøm­mer raskere enn jeg kunne pro­test­ert “Ja, men, ja men…”

Joda, min tannlege har satt sin sku­lende blikk i meg ved hvert besøk, selv om hul­lene har vært få.

Våre egne egne barn får nødig sukker­vann på hverdager. Mens jeg har helt i meg den ene posen etter den andre med fineste fly­tende Farin til bare 12 kro­ner flas­ka. (spon­set automat på jobben).

På tide å våkne opp? Kan­skje det. Kan­skje på tide å prøve å leve etter innhold­et i sine egne preken­er. Det ER ikke sunt, Det ER ikke godt — for krop­pen. Hull i tennene fris­ter ikke. Dia­betes fris­ter ikke. Den svarte sør­pa burde ikke friste den heller.

Det er for tidlig å skryte, for tidlig å slå seg på mitt lille fugle­bryst, for tidlig å ringe hjem til mor og glede hen­nemed nyheten om at jeg er fri!   Det har bare gått to dager uten Cola. Men jeg vil ha flere!

Hodet gjør vondt, jeg føler meg ukon­sen­tr­ert, og tankene kretser rundt brusauto­mat­en, COOP-butikken, svenske­bok­sene i kjelleren. De er alle så nær, det vil være så lett å gi etter, ikke sant? Jeg har jo fort­jent det, ikke sant?   Ikke faen om jeg har… På tide å bli vok­sen, jeg fikk ikke denne krop­pen for å kunne mis­han­dle den daglig, gjorde jeg vel?   Det har bare gått to dager…

I mor­gen kveld har det gått tre, håper jeg!

I 1997 hen­der dette

• Den første Har­ry Pot­ter-boken publiseres.
• Børge Ous­land blir den første som krysser Antark­tis alene.
• Prins­esse Diana av Wales dør i en bilu­lykke i Paris.
• Sauen Dol­ly blir klonet i Skottland.
• Rosen­borg blir seriemester i fot­ball, Våleren­ga blir cupmester.
• Fil­men Titan­ic set­ter pub­likum­sreko­rder ver­den over.
• Tele­tub­bi­ene, «Ally McBeal» og «Buffy the vam­pire slay­er» debuter­er på TV.
• Labour vin­ner val­get i Storbri­tan­nia, og Tony Blair blir ny statsminister.
• Kina over­tar kon­trollen over Hong Kong.
• «Don’t speak» (No doubt), «Bar­bie girl» (Aqua) og «When Susan­nah Cries» (Espen Lind) top­per norske hitlister.
• Og Geir møter Mar­i­anne for første gang

Det var ingen van­lig lørdagskveld. Jeg hadde akku­rat fylt 28, og burs­dager er oblig­a­torisk en grunn til bytur. Vel, egentlig trengte vi gut­ta ingen annen grunn enn å være sin­gle. Slik sett var det kan­skje en helt van­lig lørdagskveld allikevel.

For­vent­nin­gene var som de hadde vært enhver lørdagskveld tidligere, bli litt full, ha det gøy, imitere en slags dans­ing på danseg­ul­vet, se på damer og snu­ble hjem med en kebab i fjeset.

Noe Casano­va var jeg aldri, og kon­tak­ten med det annet kjønn besto stort sett i å kon­versere med de damene kam­er­atene sjekket opp.

Som van­lig var danseg­ul­vet fullt, og etter­hvert kon vi i kon­takt med en jen­tegjeng som også var ute og feiret burs­dag. Burs­dags­bar­net het Mar­i­anne, var pen som få og lik­te å danse. I til­legg var hun mor­som å prate med og ja, hun pratet fak­tisk med meg — en uvant opplevelse. Jeg var mest vant til å spille rollen som den klovnete kam­er­at­en til han kjekke typen.

Da Mar­i­anne og ven­ninnene hennes for­lot lokalet den kvelden måtte jeg løpe etter og spørre om etter­navnet. Post­mann som jeg var (hver­fall på lørdager) vis­ste jeg at et for­navn er et skralt grunnlag for en navnejakt.

Den kvelden lot jeg kebab være kebab. Jeg hadde andre ting i tankene. Straks etter at jeg hadde snublet hjem, slo jeg opp i tele­fonkat­a­lo­gen på Mar­i­anne Larsen og fant henne i Kvern­veien. Rett navn, rett område — det måtte være henne. Stikk i strid med alle sjekkere­gler kunne jeg ikke vente, og tok en tele­fon. Klok­ka var halv fire på søndagsmorgen.

Til mitt store sjokk tok den selvsamme Mar­i­anne tele­fo­nen, og vi skravlet lenge den nat­ta. Skravlet og lo om hveran­dre. Hun hadde en herlig humor — hvem kan vel unngå å bli sjarmert av ei som lik­er KLM?

Det skulle gå et begiven­het­srikt år før jeg fikk ove­talt henne til å bli kjæresten min, men det var verdt hver eneste frus­trasjon og prøvelse.

I dag har vi kjent hveran­dre i 13 år (på dagen) og vært sam­men i 12. Hun har gitt meg en grunn til å elske livet, gitt meg ver­dens beste kjæreste og kone, og skjen­ket meg en nydelig fam­i­lie attpåtil.

I kveld vil jeg ta en skål for min kjære Mar­i­anne. Takk for at du kom inn i livet mitt denne 4. okto­ber 1997, og takk for du tross alle mine feil fremde­les er ved min side. Gled­er meg til å ha 4. okto­ber som fast merkedag for oss til den dagen jeg stu­per, og enda litt lenger.

Jeg elsker deg, jen­ta mi! Du er min defin­isjon av et lykke­lig liv.