Jeg slip­per å bli kald når jeg stadig må vente på sinkene ( for­di det er meg). Jeg har alltid noen å strekke meg etter. Jeg får mak­si­malt ut av turen mens andre bare kjør­er på 50% av topp­farten. Jeg har aldri den krevende tet­plassen, men lig­ger alltid bak. Hvis jeg klar­er å holde følge, da.

Takk til Jon, Steinar og Mar­ius for god drah­jelp. Takk til Geir-Arne som for­barmet seg i den ver­ste motvin­den. Uten hans rygg ville jeg blåst rett tilbake til start.

Jeg innehar fremde­les vervet “Sliten mann i rare klær”. Nå også med geri­atrisk ganglag.