La denne ut på Coca Cola Norge sin FB-side i dag. Here we go again — gi meg styrke!

***

Kjære Coca Cola. 

Du og jeg har vært sam­men lenge, fak­tisk i flere tiår. Du har stått ved min side i hverdag og fest, i gode så vel som i vonde dager. Du har vært med på hver eneste opp- og ned­tur i livet, forelskelsene, kjærlighetssor­gene, gut­te­tur­er, feri­etur­er og sene overtidskvelder. 

Men du er ikke bra for meg, det har jeg innsett. Du har en dårlig innvirkn­ing på meg, du bidrar ikke i min streben på å bli den jeg vil være. 

Du er jo så søt, men der har du også roten til prob­lemene. Du er for søt. Visst kan du være like smak­full og fremde­les like søt, sier du. Men fal­sk søt duger ikke. Fal­sk søt kan være verre enn alt­for søt. 

Gudene skal vite at jeg har prøvd å slå opp før, virke­lig prøvd. Noen ganger har jeg klart meg alene i noen uker, enkelte ganger i måned­er av gan­gen. Men du føl­ger etter meg, du er over­alt, og selv på ferier for­føl­ger du meg og fris­ter med din sødme uansett hvor jeg vender meg. 

Men nå er det alt­så ugjenkallelig slutt. 

Ja, jeg lot deg inn i huset på gut­tekvelden denne uken, men rest­lageret ble i dag don­ert bort til IT-avdelin­gen på jobben. De er helt ville etter deg der, skal vite. 

Så hva nå? Jeg hadde tenkt til å gi fam­i­lien din en sjanse til, kan­skje bytte ut colas­mak og sukker med naturlig min­er­al­vann. «Godt vann» kaller du det. Rik­tig­nok på et uten­land­sk språk, men okke som bedre enn all den tidligere fortærte sødme. 

Jeg har der­for gjen­tat­te ganger forsøkt å få BonAqua inn på brusauto­mat­en på jobben, den auto­mat­en Coca Cola har satt ut der og fremde­les styrer. 

Men nei. For vi er nem­lig ikke mange nok som vil drikke litt sun­nere, som vil kutte ned på sukkerin­ntak, kun­stige søt­ningsstof­fer og koffein-inntak. 

Coca Cola vil ikke tjene nok penger på at jeg vil drikke litt sun­nere. Så der­for for­blir auto­mat­en på jobben stapp­full av Cola, Cola Zero, Urge og Fan­ta. Bonaqua for­blir visst bannlyst.

Vil jeg drikke sunt, vil ikke Coca Cola hjelpe meg. Gre­it, det. Vil ha du ha det på den måten etter alle disse år, må jeg leve med det. 

Jeg slår opp – denne gan­gen for godt. Ingen flere utfluk­ter, ingen flere for­lokkende utfluk­ter, ikke noe mer «For­di jeg fort­jen­er det», ikke noe mer unnskyldninger. 

Fra nå av hold­er jeg meg til sprin­gen i van­net, og skulle jeg lengte tilbake til en ver­den med kull­syre i, vet jeg om noen pro­duk­ter fra en vannkilde i Larvik som gjør susen. 

Kjære Coca Cola! 

Lev vel – måtte ver­den få færre vel­stående tannleger og dia­betes­pasien­ter, din sødme til tross. 

Hilsen Geir,
X‑colaholiker