Sandesletta i motvind, må gire ned for å holde fremdriften. Stopper i Sande etter 4 km med hold, tung i såvel hode som pust. Lyden av astmatiske bronkier i vårvind. Bunkrer sportsdrikk (les: overspriset vann med sukker i) og en plate melkesjokolade.
Glir opp Prestegårdsalleen i en fart som ville imponert alle i “Vi over 60”-foreningen, eller kanskje ikke…
Forlater sentrum og gir meg bondelandet i vold. Lukta av nyvendt jord. Bøndene som tøffer over jordene. Solnedgang over Vestskogen uten av det blir nevneverdig mørkt av den grunn.
Norges største fjøs bidrar til lukta over Salongåsen. Gamle hus. Nedfalne låver. En gammel Volvo PV stasjonsvogn i en låve. Hauger av møkk som venter å å gi nytt liv til et jorde. kulda som stryker over fingrene når hjuølene får fart på seg i nedoverbakkene.
Ungene som trener på gressbanen som banen som fremdeles er omkranst av snø. bekken som klukker i sitt ett, full av vann og liv.
Småjentene jeg sykler forbi i bunnen av bakken. De samme jentene som sykler forbi på toppen av bakken. Jeg gir pokker og konsentrerer meg om å puste. Og fortsette å tråkke.
Sykkelstien som bærer preg av telehiv på richetrs skala.
Endelig over halvveis, nesa vender hjemover, Oppover, bortover og nedover. Noen ganger fort, andre ganger sakte.
Syklister i mot i sine fantomdrakter. Jeg i vinterundertøy, skigenser joggebukse og joggesko. Sykkebuksa med airbag i baken ligger fremdeles sammen med sommerklærne på loftet. Nei, jeg er ikke en av dere. Og jeg er treg.
Bøndene fremdeles ute i nye arbeidshester og anktikke Mqassey Ferguson fra før jeg så dagens lys. Det kalde gufset fra skogen hvor kong vinters etterlatenskapen holder stand.
Hvitveisen i grøfta. Nye hus, gamle hus, stas bygg og kråkeslott. Veien som slynger seg gjennom landskapet omtrent som en elv som graven sin eget leie.
Naboer som sladrer over hekken slik naboer skal.
En slurk sukkervann og en bit sjokolade. Smaker bedre når du har blodsmak i kjeften.
Tilbake over Sandesletta. Sender en takk for at vinden har løyet — det pleier å blåse motvinden uansett hvilken vei du sykler der.
Bronkiene klager ikke lenger, de har kommet seg over sjokket og godtatt kveldsøkten.
Den barnslige gleden av å svinge inn i egen gate. Klatrer ustø av sykkelen. Motstår fristelsen til å poste Runkeeperdata på alskens sosiela medier, tallene vil ikke imponere noen allikevel.
Et par timer med et annet perspektiv på verden, men litt flere sanser koblet inn. En innsats for bedre samvittighet.
Et skritt til et sunnere liv, eller unntaket til regelen som bekrefter egen latskap. Såpass ærlig må man være.
Ny mulighet i morgen til å unngå sofaen, til å lukte på landsbygds, til å pine bronkiene. Foreløpig skylder jeg fremdeles kondis. Men det kan jo endre seg.