Jeg kjen­ner meg selv bedre enn å klage på utstyret. Men mine gode fysik­er- og ingeniørkol­le­gaer kan sikkert fork­lare forhold­et mel­lom fart og frik­sjon på et gitt underlag.

Vi var 5 denne gan­gen. Jeg, rakrygget og oppreist sit­tende på min hybridsykkel, de andre 4 på rac­er­syk­ler. Du vet sånne med bukkestyre, vekt på 5 gram og dekk like tykke som en blyantspiss. Jeg har sett insekt med større vei­grep enn disse doningene.
Utrykket hybridsykkel har ikke noe med miljøvenn­lighet å gjøre, det over­later vi til hybrid­bi­lene. En hybridsykkel er en sykkel. En sånn med rett styre, mid­dels store dekk og fes­temu­ligheter for bagas­je­brett. Jeg har ikke bagas­je­brett. Men jeg har ringek­lokke, 2 skjer­mer og refleks på hjulet. Ført­nevnte er påbudt — mine sykkelkumpan­er lik­er visst å leve på kan­ten av loven.

Men hybridsykkel, alt­så. En sykkel Thor Hushovd ville ment ikke egn­er seg for gatesyk­ling, mens det neppe ville være det Rune Høy­dahl ville val­gt for en tur over stokk og stein. En sykkel som får rac­er­syk­lis­ten til å utbryte “Næh, så tjukke dekk, a!”. Noe som bringer oss til fart og frik­sjon på gitt underlag.

Jeg hadde tydeligvis plen­ty med frik­sjon, ikke så mye fart. Men min tak­tikk er den samme okke som. Bli enige om ruta, se rac­er­syk­lis­tene jevnt og trutt dra fra uten tilsynela­tende å bli anpustne en gang, og så satse på at de stop­per og ven­ter noen kilo­me­ter oppover langs Drammensvassdraget.

Og når jeg tar dem igjen, fort­sett å tråkk. I 200 meter lig­ger jeg i tet før blyantspiss­dekkene igjen ruller for­bi. “Se opp for sprekkene i asfal­ten, gut­ter”, lyder beskje­den fra tet. I det min­ste en beskjed jeg kan ignorere. Jeg har jo tjukke dekk, må vite.  Så mens andre må bytte slange, får jeg en pust i bakken.

Etter 4 mil er jeg dog ikke lenger sist i fel­tet; et par lat­terlige kilo overvekt hjelper vis­st­nok i dette reg­nestykket med vekt, frik­sjon, fart når nedover­bakkene omsider vis­er seg.
Om to måned­er står jeg på en start­strek i Sverige og skal tråkke 8 mil over stokk og stein. På start­skil­tet står det #Sliten­Mann. Fremde­les med en hybridsykkel. Da kom­mer noen til å utbryte “Næh, så tynne dekk, a!”. Og de kom­mer til å ha rett. Dekkene er hakket for tynne til Grenserit­tet. Men de får duge.

Jeg har i det min­ste en sykkel — og den er i bruk.