Sommeren er over, det regner, lommeboka er slunken, renta stiger og i morgen er det mandag. Jeg har ingenting å klage over.
Men jeg er av et folkeferd som er glad i å klage. Over skatter, over skumle nye ting, over ungdommen, over naboen, over eks’en eller i det minste over været. Vi er ikke lykkelige uten å ha noen å klage over.
Men av og til får vi en påminnelse, et lite glimt over hvor lite vi har å klage over. Denne helgen har vært et sånt glimt.
Natt til fredag døde en av Majas venner i en tragisk bilulykke i Sande. Alle vet hvorfor, men la undommelige innfall av idioti ligge for nå. Kjeft er noe man bruker på ungene når de, sine innfall til tross, kommer hjem. Ikke alle gjorde det denne natten.
I kveld gråter to foreldre seg i søvn over sin døde sønn. En søskenflokk mangler en bror. I morgen står en skolepult tom. Og ingen ønsketenking eller moralpreken kan forandre på det. I tiden fremover må Sandes ungdommer takle en sorg de skulle vært spart for. En sorg vi ikke kan hjelpe dem med, annet enn å være tilstede.
Så fortell meg, hva har du egentlig å klage over? Fortell meg, og jeg vil lytte. Høre deg fortelle om alle livets små trivialiteter, alt som går deg i mot, og alle som ikke behandler deg som du skulle ønske.
Men det er ikke sikkert at jeg har så mye forståelse å gi deg. For det er ikke sikkert at jeg kan forstå at du har noe å klage over.
Hver dag våkner jeg, og har fremdeles on kone og to barn i huset. Da vet jeg at det er nok en dag jeg ikke har noe å klage over.
Jeg overlater til FRP å klage over regjeringen, det er de jo så flinke til. Jeg overlater til naboen å klage over været, vi har jo ikke så mye å snakke om allikevel. Jeg har ingen klager å bringe til bords. Ikke i dag, og ikke i morgen heller.
Så gi dine barn en ekstra stor knuseklem i kveld, og pris deg lykkelig. Gi din ektefelle en ekstra kyss før dere legger dere. Og har du ingen av delene, tell antall fingre og tær før du legger deg. det er sikkert samme antall som dagen før. Da har du ingenting å klage over.