(Leserinnlegg publisert i Sande Avis, torsdag 1.10.2009)
Vi lever i verden hvor vanlig naboskap stort sett kjennetegnes ved å ha naboer man ikke ser stort til.
Hverdagen fylles med arbeid, unger som skal fraktes hit og dit, egne hobbyer, trening, og den lille tiden som blir igjen stjeler TV-en før du får sukk for deg.
Nabolaget mitt er fylt med spennende folk, interessante folk, hyggelige folk, folk med gode historier og som regel et smil på lur. Folk jeg sjelden har tid til å veksle mer enn 5 ord med i forbifarten. Trist..
De fleste av oss har vokst opp i en annen tidsalder.
Jeg for min del i et nabolag hvor det alltid var tid til en kaffekopp med naboen, gjerne akkompagnert av en stabel vafler. Og det skulle ikke mye til før flere naboer samlet seg, dro frem et trekkspill eller to og slo i hjel en sval sommerkveld sammen. Latteren satt løst mellom husveggene den gangen.
Og var det noe som skulle gjøres, stilte naboen gjerne opp uten andre krav enn den ene kaffekoppen (og selvsagt et håp om vafler, må vite).
Nå om dagen er det stort sett gressklippere, kappsager og høytrykksspylere å høre på en sommerdag. Latteren er en sjelden gjest i lydbildet…
Dette er ikke et klageskriv om en svunnen tid, derimot et klapp på skulderen til en nabo som fortjener heder for godt naboskap.
For midt i dette moderne travle nabolaget fylt av mennesker med fulle kalendre og alt for lange lister med ting som skal gjøres finnes det noen minner meg om det gamle nabolaget.
Ståle Pettersen er en disse.
Vi har aldri delt en kaffekopp eller en stabel vafler. Trekkspill trakterer vi ikke, og ærlig talt fikk jeg mer enn nok av det på 70-tallet.
Vi deler innkjørsel og gårdsplass, og bor tett nok å gjette hva naboen har til middag før maten er på bordet. Tett nok til å kunne krangle om det meste som mange andre naboer gjør. Heldigvis slipper vi.
Ståle har en hverdag som er overgjennomsnitt travel, på det området skiller han seg ikke nevneverdig ut. Men så er det allikevel noe som gjør ham spesiell.
For en kontorist som meg med i hvert fall 10 tomler er det befriende å ha en handymann å spørre til råds. Og han tar seg alltid tid til å gi råd, uansett hvor mange prosjekter han selv står midt oppe i.
Når kontoristen står ute i duskregnet og maler (må man, så må man) er han typen til å komme ut med skikkelig regntøy, noe undertegnede kanskje har uten helt å vite hvor.
Når kontoristen prøver å agere håndverker kan Ståle rett som det er komme bort og si “vent litt, jeg har noe verktøy her som kan gjøre det litt enklere” — og så blir det enklere. Ofte mye enklere.
Ingen forventer slik hjelp, men når hjelpen kommer er den mer enn velkommen!
Vi har opplevd at Ståle uten forvarsel har vasket bilen vår, bare fordi “han var så godt i gang med sine egne biler”. Opp med hånda alle som har opplevd noe slikt. Ingen? Tenkte meg det…
Nabolaget mitt er fylt med spennende folk, interessante folk, hyggelige folk, folk med gode historier og som regel et smil på lur.
En av dem fortjener en hyllest or godt naboskap, og dette er min hyllest til Ståle Pettersen.
En fyr jeg er glad for å ha til nabo.
Vennlig hilsen
Geir Waaler