Folk er ålre­ite dyr, det er ikke det. Jeg lik­er som regel folk. Men det er noe eget med en tidlig mor­gen­tur, før folk flest står opp. Når ver­den våkn­er kan du få opplevelser du går glipp av på andre tider av døgnet. Solopp­gan­gen i Istan­bul, en japan­sk park med sine koi-dammer i full­s­tendig still­het — eller et stykke Dan­mark der dyrene er i over­tall og men­neskene sover.

Han­na og jeg tok oss en foto­sa­fari tidlig søndags mor­gen mens de andre sov sin skjønnhetssøvn. Hver av oss med eget kam­era, klare til å se mer av området rundt Skallerup. Turen gikk inn til høyd­e­dra­gene som tidligere mark­erte kystlin­jen på Jyl­land. Vi ble hilst god mor­gen av en flokk pon­nier, og nøye iak­t­tatt av noen kuer som hadde okku­pert den beste utkikksplassen.

Jeg hadde hørt om en bon­degård som skulle ligge i nærheten, og det tok ikke lenge før vi ble møtt av velkom­stkomi­teen; en katt som mer enn gjerne ville bli kost med. Den viste vei opp stien mel­lom hes­ter og esler, for­bi noen nys­g­jer­rige geit­er til vi kom til en stor, tom innheg­n­ing. Vi hadde kom­met tid­snok til å hilse dådyrene god mor­gen. Vak­t­somme men undrende kom de ut og iak­t­tok oss, og sa ikke nei til en hånd­full gress eller to.

Vi vis­ste vi kunne få være med på mat­ingsrun­den senere på dagen, men tiden ville ikke strekke til.

Har du sett et dådyr inn i øynene, skjøn­ner du uttrykket dådyrøyne. Etter hvert som klok­ka gikk måtte vi ta fatt på hjem­turen. Langt var det ikke, men vi hadde flere opplevelser i vente på Skallerup.

Etter noen min­ut­ters gange hje­mover hadde vi tatt farvel med dyrene på bon­degår­den og kom­met ned fra høyd­e­draget igjen. Det er da mod­er jord bestem­mer seg for at hun ikke er helt fornøyd med dagens show.

Ut fra et skogholt rett ved siden av stien springer to vakre rådyr rakt for­bi, stop­per opp 15 meter foran oss og kom­mer inn på grusstien vi går på.

Jo, folk er ålre­ite dyr, det er ikke det. Men at det skulle komme en flokk norske syk­lis­ter akku­rat da og skremme rådyrene, var det også en del av pla­nen? Rådyrene set­ter i fir­sprang gjen­nom den tette veg­e­tasjo­nen, samme vei som de kom — rett for­bi oss igjen. Han­na og jeg bruk­te lang tid på å lande igjen etter den oppvis­nin­gen. Noen gode bilder ble det også!

Ja, dådyr i fan­gen­skap er pene, men det slår ikke rådyr i sitt rette ele­ment, rett rundt hjør­net for et feriehus på et feriesen­ter i Dan­mark. Du vet, det med sin egen totempæl.

Etter en siste frokost med nybak­t­brød skulle vi på skolebenken igjen. Helt frivillig.